Saganatt
Frode Grytten
Roman
Oktober Norsk Forlag, 2011
Jeg er glad i Frode Gryttens bøker, Bikubesong har jeg lest to ganger og jeg vet ikke hvilken av gangene jeg gråt mest. Novellene hans var det som fikk meg til å gidde å lese nynorsk en gang på videregående, og siden har jeg gått både fremover og bakover i forfatterskapet hans, funnet bøker å være glad i. Saganatt skiller seg på en måte fra resten av forfatterskapet, eller, den skiller seg fra mange av tingene jeg har likt i forfatterskapet hans, og i begynnelsen av lesningen var jeg usikker på om dette var noe jeg kunne like. Er det ikke litt karikert? Litt lett? Men så, på side 53 gjør Grytten det jeg elsker ham for:
Arvid Lunde hadde no budd i Odda i over tre år. Han hadde venta på at byen skulle opne seg, slik blomster opnar seg for lyset. Slik er det, vi pakkar koffertane våre, vi reiser til nye byar, nye land, vi står opp ein vakker morgon på framand plass og kjenner korleis hjartet slår i ein annan rytme enn den byen vi går ut i. Vi lengtar etter dagen vi kan falle ned i byen og bli tatt imot, falle inn i kvardagen, gå gjennom gatane i same tempo som byen sjølv. Arvid Lunde hadde tatt til å tenke at dagen nærma seg.
Det er muligens litt lengre mellom disse passasjene i Saganatt enn i f.eks. Bikubesong, men etter hvert som historiene i Saganatt tar seg opp, så fyller han plassene mellom disse vintage-Grytten-øyeblikkene med en lekenhet og en sort humor som jeg ikke kan huske å ha festet meg ved før.
Det handler om å gå under, det handler om helt vanlige mennesker som tar vanlige og uvanlige valg. Hva er så spesielt med Lundefamilien? Ingen verdens ting, egentlig. De er vanlige mennesker som ender opp med å gjøre uvanlige ting. De er deg og meg, han som sitter ved siden av oss på trikken, og han som kjører forbi trikken på en motorsykkel sent om kvelden.
Arvid Lunde er en helt vanlig lærer på en skole i Odda, han er kaffeansvarlig på lærerværelset og fornøyd med det. Plutselig en dag er han aksjemillionær, han flytter til Oslo og har alt. Når man har alt, har man også alt å miste, og 80-tallets børskrakk tok ikke hensyn til noen.
Møbelhandler-Lunde, en mann i slutten av livet, en mann som har mistet alt; møbelbutikken, sønnene sine på hver sin måte, kona si som lever, men som ikke kjenner ham igjen – Lunde kjører til de svenske skogene for å kidnappe Ingvar Kamprad, IKEAs grunnlegger. Det er ikke hans feil at alt har gått til helvete, men han har skylden for noe av det.
Og til slutt, den historien som har vokst mest på meg etter at jeg var ferdig med denne boka – «Den åttande dagen» som handler om de ulevende. En spøkelsesfortelling fra Oslo! Og ikke om hvem som helst, selveste Gerhardsen og Bratteli! Sosialdemokratiet, Youngstorget, Arbeiderpartiet, Statsministerens kontor, hvis det skjer noe der, er det de ulevendes jobb å dukke opp og dekke over. En mannlig statssekretær fra AP tar selvmord, og der Gerhardsen og Brattelis jobb pleier å være å dekke over, tar saken og historien en ny vending når Gerhardsen ikke vil la mysteriene ligge.
Slik er menneskets natur, mennesket blir fyrt opp av alt som skal komme, alt det kan bli som det ikkje er i dag. Drømmane gjør at mennesket alltid vil vere utilfreds og uinnfridd. Framtida trugar fortida med løfte om at det er mulig å stige endå høgare, å ta endå nokre trinn opp i trappa.
Vanlige menneskers undergang, sosialdemokratiets mislykkethet, en kidnapping i de svenske skogene, en mann med for korte bukser og for mye gjeld, en sønn med hareskår og en konspirasjon imot seg, en kone som har glemt hva du heter i resepsjonen på et hotell i New York. Dette er en morsom og trist bok som jeg håper mange vil lese, enten du har likt Frode Gryttens bøker før eller ikke.
Folk kommenterer