Alf van der Hagen: Leseren
Oktober forlag, 2017
322 sider

ANMELDEREKSEMPLAR

Denne boken handler om meg.

Eller om deg, eller om alle som sitter på den andre siden av en bokperm. En liten Interstellar-opplevelse, der jeg er i et parallelt univers og kikker inn på meg selv. Vel, strengt tatt er det litteraturkritikeren, bohemen og mennesket Henning Hagerup, en av våre fremste essayister som er hovedperson her. Vi blir med på en reise i hans liv som  leser, skribent og levende entitet. Vi følger ham kronologisk fra en trøblete barndom med alkoholiserte forfatterforeldre til et voksent liv med stadig flere av livets arr, men fattige på penger – og tenner. Det siste skal jeg komme tilbake til senere.

Leseren er gjengivelsen av en serie samtaler Alf van der Hagen har hatt med Henning Hagerup. van der Hagen er kanskje kjent for mange som kristenrussen fra Moelv som ble en av grunnleggerne av  Vagant, redaktør av kritikertorget i NRK og sjefsredaktør i Morgenbladet. Nå arbeider han som frilansende skribent og forfatter, har hatt med Henning Hagerup.

Hagerup forteller om lesevanene fra barnerommet, om hvordan det var å være den eldste i søskenflokken i et splittet hjem sammen med far med hans nye familie i Bergen, mens Henning overlot søsknene til sin mor på Østlandet, og hvis mest karakteristiske trekk var å forsømme barna sine i jakten etter lykke i flytende eller kjødelig form. Vi får høre om overgangen fra å være en ensom ungdom til å bli en del av et bohemaktig og grensesprengende litterært miljø i Oslo, før han etablerer seg som skribent i Vagant, Vinduet og som oversetter. Samtidig strever han med å tilpasse seg A4-livet som voksen med forpliktelser. Vi får del i anekdoter fra tiden i redaksjonene, og henvisninger til bøker lest og emner diskutert. Til å begynne med er det bare spennende. Vi deler en livserfaring, leser til leser. Men så skjer det noe underveis. Fra å fremstå som en sympatisk men famlende ungdom, skjer det en metamorfose med Hagerup. Jo eldre han blir, jo mindre sympati får jeg med ham – og sterkere blir indignasjonen. Fra å være en tilsynelatende naiv bohem i Bergen og Oslo, blir han en selvopptatt og rotete voksenperson, ansvarsløs og selvopptatt, men også med et underliggende selvhat, mens han blir mer og mer svulstig i sin omtale både av litteraturen og sin egen livstilstand.

Mot slutten av boken er Henning på besøk hos Alf. Henning mister en av sine råtne fortenner, tenner som har blitt svekket av strålebehandling fra en kreftbehandling av ganen. Det er noe forfallent, nærmest ekstremt, dekadent og samtidig ikke, en manglende vilje til å ta ansvar for egne valg fordi det å være litterat og bohem er noe gudegitt som gjør at de vanlige spillereglene ikke gjelder for ham. Det er en form for arroganse i det, samtidig som det syder av selvmedlidenhet. Og det syder av kjærlighet til litteraturen som blir livet, en nødvendighet, en flukt og en bortforklaring. Det går an å kjenne seg igjen i det. Det er nettopp dette – og den formidable formidlerevnen til van der Hagen, som gjør at boken blir så spennende. Da jeg var ferdig satt jeg med en litt ugrei følelse av at her var det mye jeg ikke trengte å vite. Etterhvert som litteraturen får mindre plass i historien og den personlige tragedien – etter en målestokk definert av besteborgerligheten – tenkte jeg først at dette var ikke så bra. Hagerup burde vært beskyttet mot seg selv. Men så synker det inn: Det er sånn det er å bli gammal når livet tar deg igjen.

Men hva med selve fortellingen? Det blir mye namedropping, oppramsinger og henvisninger til litteraturkritikere. Harold Bloom, Walter Benjamin og Søren Kierkegaard nevnes gang på gang sammen med andre forfattere og retninger som du bør ha studert litteraturvitenskap på Blindern for å forstå meningen med. Denne oppramsingen blir til tider trøttende, da det mangler substans. van der Hagen og Hagerup? slenger ut litterære retninger og kaster navn mellom seg, men for meg som er fremmed for litteraturvitenskapen, blir jeg stående forvirret på siden og observere, som å kikke på cricket, skjønne at det er fascinerende, men ikke forstå noe som helst. Hvert navn er som en bit fra Candy King, smakfull ved det første bitt, men borte i det øyeblikket det er fortært.

Samtidig er det interessant å observere to intellektuelle mennesker i full dressur. Begge er vel inne i metafysikken, van der Hagen fra hans kristenruss-bakgrunn, Hagerup som katolikk og med en sterk fascinasjon for Paulus. Selv leser jeg Paulus med postmoderne briller, og opplever ham som selvopptatt, fragmentarisk og bakstreversk. For Hagerup er apostelen kanskje den viktigste av dem alle. Hvis historien er dommer, så har Hagerup mer rett enn meg. Når det er tale om innflytelse, er det knapt noen i verdenshistorien som har hatt mer påvirkning enn mannen fra Tarsus, blant annet fordi han i motsetning til alle andre faktisk har blitt lest, og blir lest, hver dag av millioner av mennesker.

Men hva ligger det i at leseren handler om meg? At jeg også er en leser, at livet mitt speiler lesingen min, og lesingen speiler livet. Noen ganger skaper det jeg leser hverdagen min, andre ganger blir det jeg leser skapt av den hverdagen jeg lever.

At jeg bare anbefaler Leseren på det varmeste selv etter at jeg endte opp med en uro over det mennesket som den endte opp med viser nettopp bokens styrke. Den gjemmer ikke unna og den skjuler ikke, den er full av varme overfor et menneske som egentlig bare representerer oss alle – i hvert fall alle oss som tenker at en bok ikke bare er en bok, men et skaperverk som gir hele livet vårt substans, midt i forfallet. Det er mye varme i det, og til slutt er det varmen, og håpet, som omslutter leseren Henning Hagerup.

Og det må sies: Alf van der Hagen er, igjen og igjen, en formidabel skribent.