La meg få lov til å presentere min yndlingslitteraturteoretiker – Wolfgang Iser (1926-2007). Det finnes ingen over, ingen ved siden. Som første ledd i en lang rekke poster om mine kjære litteraturteoretikere, vil jeg her forsøke å innlemme dere i min begeistring.

Wolfgang Iser var en tysk litteraturteoretiker som baserte sine tanker på den fenomenologiske kunstteori. Jeg har brukt utallige timer på å prøve å finne ut hva fenomenologien egentlig står for, og jeg har lykkes med å forstå det på et meget abstrakt plan, som jeg ikke skal plage dere med her. Istedenfor vil jeg si at fenomenologien i hovedsak er opptatt av mottakelsen eller resepsjonen, som man sier på fint, av et kunstverk.

Og det er her man må starte om man vil forstå Isers teori, som er like enkel som den er genial. Alle lesere burde juble over Wolfgang Iser, vi burde oppkalle en dag i året etter ham og feire med brask og bram. For Wolfgang Iser er den teoretikeren som ga leseren rettigheter.

Iser ser for seg to poler i et kunstverk, eller i en bok, om du vil. Den ene er selve boken, den andre er leseren. Boken er altså ikke ferdig som kunstverk før den er lest. Den er skrevet, javel, men den har ikke fullendt sitt potensiale. For det er gjennom samspillet mellom bok og leser at det virkelige kunstverket oppstår. Iser vektlegger med andre ord lesingen som aktivitet.

Henger du med? Okei. Si at du og jeg har lest samme bok. Vi møtes for å diskutere den, men vi blir ikke enige. Hvorfor ikke? Vi har lest de samme ordene, de er gitt svart på hvitt. Men det er ikke det som står i boken som utgjør forskjellen. Det er det som ikke står der.

Iser mener nemlig at alle tekster inneholder luker, og at det er disse lukene som avgjør om en tekst er god eller dårlig. Det er der forfatteren overlater til leseren å tenke selv, at selve leseropplevelsen begynner. Dersom det er for få slike luker i teksten, blir boken for opplagt. Man kan si at det er i denne grøften kiosklitteraturen havner. Er det på den andre side for mange luker i teksten, blir teksten utydelig og uinteressant. Her kan man sikkert putte tusenvis av eksperimentelle, overkunstneriske bøker utgitt opp igjennom tidene.

Poenget er da at det er leseren som fyller inn det som mangler i boken. Og det vil alltid være haugevis med hull i en handling. Noen ting tar man bare for gitt, som for eksempel at tyngdekraften er en del av naturlovene i Kardemomme by, selv om det ikke står noe om det noe sted. Andre ting finner leseren på uten å vite om det. Kanskje er du en av dem som alltid blir skuffet når en bok filmatiseres, for det var jo ikke sånn hovedpersonen så ut!

Den siste type luker er mer kompleks, men det er den som ofte er avgjørende for om vi liker en bok eller ikke. Dette er de hullene i teksten forfatteren selv, bevisst eller ubevisst, har lagt inn. En åpen slutt er et godt eksempel på et slikt hull. Alt av tvetydigheter, det som ikke bli sagt, men likevel forstått, inngår i denne kategorien luker. Det gjerne slike typer hull i tekstens handling som skiller de gode bøkene fra de beste.

Enklere får du det ikke, men det er likevel en flott teori som sier mye om hvordan vi leser forskjellig og hvorfor vi ikke alle liker de samme bøkene. Hurra for Iser og hurra for alle lesere!