Jeg har fått kloa i mer tekststæsj fra Samlaget, og før jeg faller for fristelsen til å beholde alt selv, ønsker jeg å la det flagre utover bokmerker-leserne.
Det dreier seg altså om de lekre bærenettene med Tonje Glimmerdal-tekstutdrag, og papirmapper med utdrag fra Andvake. For noen uker siden viste jeg frem herlighetene.
Hvis du har lyst på bærenettet som gjør deg kulest på lesesalen og papirmappen som vil være den fineste du har sett, synes jeg at du skal skrive om en bok på nynorsk som du setter pris på. Det kan du gjøre enten i egen blogg, eller i kommentarfeltet her. Jeg skulle ønske jeg leste flere bøker på nynorsk, og benytter derfor anledningen til å få tips!
Selv tenkte jeg først å trekke frem Frode Gryttens Bikubesong, men så tenkte jeg at jeg heller skulle anbefale en nyere og litt mer ukjent bok, nemlig Bjarte Davidsen Klakeggs Heliumhjarte. Denne novellesamlingen kom i fjor, og jeg synes egentlig Aksel Kjær Vidnes i Universitas sa det så bra: «Det gjør vondt å avslutte en god roman. Desto mer smertefullt er det da å lese Heliumhjarte, hvor en god roman avsluttes på hver tredje side.» Historiene Klakegg forteller, er overraskende, delvis brutale og hele tiden med en sårhet. Jeg klarte bare å lese noen noveller om gangen, før jeg måtte legge den fra meg og puste dypt inn.
Hans Sandes Kom no, natt! og W.A.Frasers Kong Svartrev er kanskje de nynorske bøkene som har hatt aller mest å si for meg. Flotte på hver sin måte. Sistnevnte er utgitt av Norsk barneblads forlag i 1948, oversatt av Andreas Haavoll til herlig konservativt nynorsk. Hans Sande er nyere og sikkert mye lettere å få tak i. Illustrert barnebok om sorg og vennskap.
Den er jo ganske kjent, og denne informasjonen vil således være gammelt nytt for mange, men jeg er veldig glad i «Få meg på, for faen» av Olaug Nilssen.
Boka følger i hovedsak tre ulike kvinner med ulike liv, som alle ønsker at livet deres var annnerledes. Den tok meg med gjennom mange ulike sinnstemninger; av og til ble jeg sint på en av hovedpersonene, av og til ble jeg flau og rødmet mens jeg leste, og av og til ble jeg tvunget til å tenke gjennom mitt eget liv.
Er forøvrig også veldig glad i Bikubesong, som kan anbefales som lydbok lest inn av skuespillerne som spilte i oppsetningen av Bikubesong på Det norske teatret.
Agnes Ravatn er en favoritt. Hennes skrå og humoristiske blikk på hverdagen er veldig bra, uansett om det er fiksjon eller sakprosa. Er sikker på at flere enn meg kan kjenne seg igjen i hennes tanker om litteraturstudier/studenter fra essaysamlinga «Stillstand», jeg nikket og humret ihvertfall litt flaut gjenkjennende der… Debuten «Veke 53» likte jeg også godt. Den handler om en skilt lektor som ikke er helt fornøyd med tilværelsen pga de valgene han har gjort. Her er masse humor og ironi, så det blir ikke ei stillestående eller kjedelig historie.
Ellers er jeg enig i at Frode Grytten er bra. Takk for tips om lydboka!
Magda! Debutboka til Bergljot K Nordal er knakande god, vittig og trist. Ho spelar på fleire strengar og får fram heile kjensleregisteret. Magda er ei 77 år gammal dame som, etter mannen sin bortgang, endeleg kan gjere sine eigne val. Elles kan eg skrive under på at Ravatn si «Veke 53» er hysterisk morosam:)
Gunnhild Øyehaugs «Vente, Blinke» er noe av det fineste jeg har lest av norsk litteratur de siste årene. Ellers er Tarjei Vesaas en skatt!
bedre sent enn aldri sier jeg, og legger til Ragnar Hovland – Sjølvmord på Skilpaddekafeen. fantastisk!
Kjersti Kollbotn «Eg er mamma. Eg skal vere god» var den beste boka jeg leste i 2009, og muligens den beste boka jeg kan huske å ha lest om foreldre og barn (og slikt) i det hele tatt. Det er nydelig og jævlig og alt som er ubehagelig bra her i verden.
Jeg ønsker meg et slikt vakkert nett og vil dermed foreslå den mye omtalte Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug. Men, den er allerede foreslått. Da havner valget på Saman er ein mindre aleine, som du sikkert også allerede har hørt om. Vakkert, sart og enkelt språk.
Arnfinn Koleruds «Langt frå bambus» er en underfundig liten sak -en oppvekstroman med en tre i hovedrollen, gårds- og skogsdrift sett gjennom skogens øyne og en fantastisk lek med ord og uttrykk. Er det for eksemel egentlig riktig å si at himmelen er overskyet, eller burde vi heller si at det er jorda som er overskyet og at himmelen er underskyet?
Da har jeg sendt e-post til alle som har kommentert her, takk for gode tips og mange fine bøker! Skal skrive det opp på en liste.