Laika
Nick Abadzis
Cappelen Damm, 2010 [orig. 2007]
Jo mer tid som går, desto mer blir jeg lei meg for det. Vi skulle ikke ha gjort det… Vi lærte ikke nok av ferden til å rettferdiggjøre hundens død. – Oleg Georgivitsj Gazenko, 1998
Historien om Laika har alltid rørt meg. Jeg skjønte aldri hvorfor den stakkars hunden måtte sendes ut i verdensrommet bare for å dø ensom og alene etter fire dager i bane rundt jorda. Nå vet jeg bedre. Det tok ikke fire dager før Laika døde av gift i maten. Det tok fem timer før hun døde av hete og stress.
Nick Abadzis har nok også alltid væt rørt av Laikas historie. Det skinner en omtanke og respekt for denne for lengst døde hunden gjennom hele verket. Vi følger vi Laika fra hun er en valp hos en kjærlig familie, en vanskjøttet hund i et dysfunksjonelt hjem, en løshund i Moskvas gater og til slutt en kosmonaut-spire; slynget rundt i sentrifuger og låst inne i små bur. Men Laika klager ikke. Hun er ”en spesiell hund”, sier de alle. Laika kommer tilbake til deg uansett hvordan du behandler henne. Hun er lojal, tilgivende. Og som takk blir hun kastet i elva, sendt ut i verdensrommet for å dø.
Det er ikke en lystig beretning. Nå skal det sies at jeg alltid har vært utrolig svak for triste historier om uskyldige dyr som dør eller ofres for menneskers tåpelige ideer, men om du klarer å komme deg gjennom denne boka uten den minste lille tåre i øyekroken, uten et eneste snufs – da tror jeg ikke vi har særlig mye å snakke om. Det er nemlig ikke bare selve historien som er rørende, det er også måten den formidles på. Abadzis tegninger er ikke ekstraordinære, men har en egenart som passer historien. Som regel er de utført på et nøkternt vis, men innimellom dukker det opp drømmeaktige og fargerike tablåer (ja, det var det nydelige omslaget i fint samspill med tittelen som gjorde meg interessert), som ofte leder Laika ut i verdensrommet eller til en matmors mjuke favn og gjerne ledsages av poetiske prosapassasjer som oppfordrer Laika (og leseren) til å ikke være redd, ikke «se deg tilbake. Men de du forlater … vil likevel tenke på deg. Vi tenker på dere fortsatt». Det handler ikke bare om en liten hunds ferd mot historiebøkene, men også om livets forgjengelighet, om å akseptere det som skjer uten å bekymre seg for mye over framtida eller sørge for mye over fortida. Du kan uansett bare leve her og nå.
Rørende, hjerteskjærende og informativ. Dette er kanskje en blanding av fiksjon og fakta, men Nick Abadzis har bedrevet grundig forskning, og kan definitivt gi et nyttig innblikk i vår ganske nære fortid. Laika har blitt intet annet enn en nydelig tegnet og fortalt roman. Den drar leseren inn gjennom en oppdiktet forhistorie, som fremstår sannsynlig og troverdig og holder deg fast til siste rute tar farvel med Lille Krølle, Kudrjavka; lille, store Laika.
Veit ikkje heilt om eg kjem til å orke å lese historien om Laika, får tårer nok i augene berre av å lese bloggposten…
Men, eg trur eg kjem til å kjøpe den inn på jobben. Fleire fortjener å bli kjent med Laika.
Ja, jeg burde kanskje tenkt på det. Jeg var rett og slett ikke forberedt på at det kom til å bli så trist å lese. Jeg satt der på bussen og snufsa og tørka tårer og prøvde halvdesperat å skjule at jeg egentlig bare ville bryte ut i ukontrollerbar hulking.
Men det var verdt det. Kommer til å ha denne boka i bakhodet lenge.