Jon Fosse

Kveldsvævd

Forteljing

(Frittstående oppfølger til Andevake og Olavs draumar)

Samlaget, 2013

nynorskordboka : (svævd)

1. få til å sove; roe (2), søve 

svæve ungane

2. drepe

svæve ein fisk – slå en fisk i hovudet

Jon Fosse tar oss igjen med til Vestlandet – til kyst, slekt og hav. Vi følger Alis gjennfortelling om sin mor, en fortelling de forteller sammen idet Alis mor Alida present som en skygge av segselv i Alis stue. En fortelling om Alida som blir plukket opp på en kai i Bjørgvin der hun sitter alene med sin lille sønn i en bylt i armen. Åsleik, fra bygden der hun en gang vokste opp, plukker henne opp. Gir henne raspeballer, en kahytt og et nytt liv hun ikke har bedt om men må akseptere. 

Språket er mesterlig, der det ligger helt på overflaten samtidig som det når ned i de store personlighetsdybder. Mellom raske ordvekslinger, mellom ærlighet og hverdag ligger det ensomme mennesket. De snakker om salt kjøtt, om husly og om havet. Under ligger en historie om en ung mor som vender tilbake til stedet der hun var født, motvillig, men som i en uungåelig sirkel av slektskap og skjebne. I en evig vestlandsk mumling og en manende dialog blir de små hverdagslige betrakninger vevd sammen med den store kjærlighetshistorien som ligger bak. Åsleik forteller henne at Asle er hengt. Hennes mann er hengt for å ha drept en annen. Åsleik forteller henne at hennes mor er død. Han forteller henne at hun kan sove hos ham. Komme tilbake til bygden. I en uutholdelig trøtthet og hjelpesløshet blir Alida tatt tilbake til alt det hun en gang reste vekk fra, samtidig som hun blir dratt vekk fra alt den hun en gang reiste for å møte; Asle og kjærligheten.

Det håpløse ligger dirrende mellom linjene. En evig ring, der det å bryte ut ikke fungerer, der man blir skylt inn i den havnen man en gang reiste fra. Alida finner et armbånd på bryggen, det vakreste hun noen sinne har sett. Aldri har hun sett et så flott armbånd, i blått og gult – aldrig har et armbånd vært så enestående. Hun fester det havblå armbåndet rundt armen, som om hun fanger seg selv i sine egne lenker, og sier til seg selv at det er en gave fra Asle sin elskede. Han har lagt det her til henne. Selvfølgelig har han lagt det her til henne. Men heller ikke dette vakre armbåndet får lov til å stå tilbake som et sentimentalt skjebnetrekk. Det er en tilfeldighet, selvfølgelig er det hele en tilfeldighet, en tilfeldighet som gjentar seg selv som havet.

At du har så fint eit armband, seier han.

Og Alida ser på armbandet, og heilt hadde ho vel gløymt armbandet, men korleis kunne ho vel det, tenkjer ho, og du så fint det er, noko finare har ho vel aldri sett, tenkjer ho

Ja, seier Alida

og dei står der og seier ikkje noko

Det var merkeleg, seier han så

Kva, seier Alida

I går, før eg såg deg sitja der, ja då var det ei som spurde meg om eg hadde sett eit armband, seier han

Fortellingen griper ned i noe inne i meg. Kanskje er det vestlendingen, kanskje er det kvinnen. Mest sansynlig er det bare mennesket. For mellom alle disse hverdagene, mellom alle disse øyene i havet – der ligger denne mennskeskjebnen som Fosse pensler ut som både en del og et avik fra et evig kretsløp av tilfeldigheter som gjentar segselv.  Håpløsheten og den evige trøttheten blir til den siste kvelsvævd, blir til Alis skjebne idet hun følger sin mors fotspor ut i havet.