Samtale ventar
Marit Eikemo
Roman, 389 sider
Samlaget, 2011

Billettøren bøygde seg ned mot bordet og stira vekselsvis på meg og på studentkortet.
– Det der går ikkje, sa han.
Ei kjensle av friksjon og irritasjon velta opp i meg. Kvifor kunne eg knapt sette foten utanfor mi eiga dør før nokon skulle fortelje meg hva som ikkje går? Var det ikkje det eine, så var det det andre. Eg møtte mannen sitt blikk.

Elisabeth Brenner er eksjournalist på attføring, hun er i slutten av 30-årene og i boka Samtale ventar drar hun til Einvik, en mer og mer fraflytta industriby for å ta dialektprøver til et forskningsprosjekt. Jeg vet ikke hva jeg forventa meg med denne boka, jeg hørte Eikemo lese fra den tidlig i fjor høst, hun leste fra det vi kanskje kan kalle bibliotekssekvensen, der Elisabeth prater med bibliotekaren Elin om den lokale forfatteren Sveinung Sel og at bøkene hans aldri lånes ut. Den var morsom, så jeg ga boka en sjanse.

Takk og lov! Denne boka er på mange måter en ubehagelig leseropplevelse, den er sår og vond, samtidig som den flere ganger fikk meg til å le høyt, skamme meg, himle med øynene og kjenne meg igjen. Det var en bok jeg kjente, en bok jeg fikk noe konkret ut av å lese, en sjelden leseropplevelse. Elisabeth Brenner er en spennende forteller, er hun rett og slett upålitelig helt ned til kjernen? Er noe av det hun forteller om sant? Hendelsene er ofte vittige uansett hva de innebærer, mye på grunn av fortellermåten og tankene Elisabeth gjør seg om omverden og menneskene i den, men det egger meg også ekstra at jeg ikke stoler på henne som forteller. Hun er ikke objektiv, og er hun i det hele tatt ved sine fulle fem? Og så så håpløs hun er – jeg veksler mellom å irritere meg grenseløst over henne og oppførselen hennes, mens jeg andre ganger i fortellingen overveldes av sympati og medfølelse. Svingningene i personligheten hennes og historien gjør at jeg hele tiden er med , det er et driv i denne lille, rare historien om denne merkelige dama som drar til det kanskje enda mer merkelige stedet Einvik for å samle dialektprøver av noen de få folka som er igjen der, og så sende dette til forskningsassistenten Stephanie i Bergen.

Prinsippet for boka virket ikke forlokkende på meg, men utførelsen overrasket meg desto mer på den positive måten. Tenk at man kan gjøre en historie som virker så enkel, så komplisert og spennende? For det handler jo bare om en skakkjørt journalist, en på mange måter ordinær dame, men som viser seg å kanskje ikke være så vanlig når man først kommer innpå henne – noe vi forsåvidt ikke gjør, vi blir holdt på like stor avstand som alle de andre menneskene i livet hennes, vi er tilskuere til alt hun gjør og noe av det hun tenker, uten å helt komme innunder huden hennes, men dette er en viktig del av henne, og boka. Avstand og redsel for å komme nær, samtidig som det handler om et intenst ønske om å nettopp være nær noen, å bli sett.

Vi kjørte tause langs fjorden. Det var allereie i ferd med å bli mørkt, og det var glatt på vegen. Eg lurte på kva han ville at eg skulle oppleve. Eit par gonger kjente eg bildekka miste kontakt med underlaget slik at bilen sklei bortetter den smale vegen, eit par sekund utan kontroll før Tore retta den opp igjen. Det gjekk kaldt gjennom meg kvar gong, sekunda av uvisse når bilen skjena ut til sida, men det verka ikkje som om Tore Sandven tok særlig notis av det sjølv. Han sette på ei plate av Thåström, stemma hans slo meg i magen og fekk meg til å snu meg med ansiktet mot vindauget og svelgje og svelgje ein klump som hadde vakse seg stor i halsen.
Fanfanfan, det skulle varit du, song Thåström.

Det er noe tragikomisk over karakteren Elisabeth og situasjonene hun både havner i og setter seg selv i med vilje, det hele minner meg litt om å pelle på en sårskorpe selv om du veit at det kommer til å gjøre vondt. Boka bølger som en ferje i sjø mellom hendelser så morsomme at det er umulig å ikke le høyt og det veldig, veldig triste og autentiske i det å være ensom. Og når jeg nå leser om andre bøker av Eikemo, etter å ha sett hva hun fikk til i denne, så fører jeg samtlige av hennes tidligere bøker på leselista. Jeg er imponert og har lyst på mer, rett og slett. Og jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva bøkene handler om, så lenge de er skrevet med samme balanse mellom sårhet og humor, og det tror jeg de er. Jeg tror det kanskje kan kalles Marit Eikemos «greie» og det er jeg glad for. Jeg liker «greier».