Jeg har oppdaget at hvis jeg er stresset og ikke finner roen for en roman eller andre skjønnlitterære tekster, er sakprosa tingen, fordi slike bøker kan holde oppmerksomheten min på en helt spesiell måte.

I en stresset masterinnspurt leste jeg blant annet Ein dag i mai, som handler om da en bevæpnet mann tok 26 barn og 11 voksne som gisler i en barnehage i Rogaland. Hele aksjonen varte i nesten elleve timer, og forfatteren av boken var avdelingsleder og kjente til gjerningsmannen fra før.

Jeg husker knapt nyhetssaken fra 2000, og jeg leste med spenning. Gisseltageren fikk snakke på Lønnings TV-program MENS han holdt voksne og barn til fange, og gjennom dette fikk han sympati fra mange hold. Fordi de ansatte i barnehagen var så opptatt av å «komme seg videre», opplevde de senere at de ikke ble hørt når de snakket om traumer fra den dagen. «Ingen døde, det gikk jo bra, og det var jo ingen bombe han hadde?» Boken gir en personlig beretning fra det å rydde opp i posttraumatisk stress, og handler om virkelige mennesker i helt uvirkelige situasjoner.

Dagen etter leste jeg Kaja. 1988-2008, som er Olav Gunnar Ballos fortelling om datteren sin. I mars 2008 hoppet hun ut fra fjerde etasje i hybelhuset hun bodde i Nice. Kaja hadde tidligere slitt med spiseforstyrrelser, men både venner, familie og psykolog opplevde henne som fornøyd og fremtidsrettet – samme dag som hun tok livet av seg, hadde hun handlet nye klær. Det viste seg at Kaja hadde tatt en personlighetstest hos scientologikirken, som avslørte henne som et ubrukelig menneske. Både fortellingen om Kaja og om gisseltakingen er dramatiske, og de blir fortalt av personer tett knyttet til saken. Likevel er bøkene veldig forskjellige.

Olav Gunnar Ballo var lege og stortingsrepresentant. Han er en ressurssterk person som vet hvor han skal ringe, hva han skal si – og når ingenting fungerer sender han en tekstmelding til utenriksministeren. Historiene om Kaja er godt fortalt, og han beholder roen mens han arbeider med noe som går sterkt inn på ham. Hans beskrivelser av å være nær pårørende til en som sliter med anoreksi, er sterke og gav meg god innsikt.

Helga Hope slet, i motsetning til Ballo, med å akseptere egne behov og ta imot hjelp som blir tilbudt. Dermed opplever hun mange år etterpå at saken fortsatt preger henne. Boken er skrevet som et terapiarbeid. Hope har fortalt historien til en nær venninne, og underveis får hun et behov for å lese avisartikler, ringe psykologen som arbeidet med de ansatte og snakke med andre involverte. Innsikten hun får i dette arbeidet kunne med fordel vært sydd sammen, slik at ikke boken fremstår som en uredigert gjennomgang av deres terapiarbeid. Fortellerstilen blir innadvendt, og ikke bearbeidet med tanke på leseren.

Personlige fortellinger om dramatiske ting vil nok alltid avhenge av at tilhøreren kan identifisere seg med dem som har opplevd situasjonen, og i bokform kan ikke fortelleren tilpasse seg de ulike leserne. Til tross for at jeg opplevde det slitsomt å lese Ein dag i mai har jeg anbefalt den flere ganger allerede. Jeg er ganske åpen for at det som jeg opplever som en svakhet i boken, kan være en styrke for andre. Og så kan jeg selv plukke frem Kaja. 1988–2008 flere ganger.