Basic CMYKJeg føler behov for å fortelle verden om en ungdomsbok jeg leste i høst.

De fleste jenter på min alder hadde for lengst sluttet å snakke sant, og rett og slett begynt å si det alle ville høre. Men en eller annen gang på ungdomsskolen, eller kanskje til og med før det, hadde jeg bestemt meg for hva slags ungdom jeg skulle være, og enda viktigere, hva slags ungdom jeg ikke skulle være.

Jeg har alltid hatt sånn sans for outsidere. Det er utvilsomt noe fascinerende med mennesker som på en eller annen måte klarer å gi inntrykk av at de er for kule for gruppetilhørighet, som har hentet seg selv fra innsiden et sted. Folk som går rundt og bærer seg selv som et skilt hvor det står IDENTITET. Jeg er ikke sånn, og ettersom jeg har blitt voksen, har jeg lært å leve med at jeg aldri kommer til å bli sånn heller. Jeg er for streit, for ordentlig. Men jeg beundrer de som skiller seg ut uten at det ser ut til å koste dem noe, som med en eller annen iboende, ustrebersk selvfølgelighet synes å virkelig leve ut floskelen de fleste bare nøyer seg med å si, den om at man skal «være seg selv».

Seksten år gamle Mary Iris Malone, som insisterer på å bli kalt MIM, er et slikt menneske. Hun er hovedpersonen i amerikanske David Arnolds debutbok, Young Adult-romanen Mygglandet, som kom ut i høst. Du kan vanskelig se for deg MIM uten samtidig å se for deg den ene fyren eller jenta i klassen som ingen egentlig kjente, som gikk i en utrolig rar jakke og leste Moby Dick i mattetimen. Men du må samtidig se for deg hun munnrappe jenta i parallellklassen som snakket enhver autoritet midt imot. Hun er intelligent, selvstendig og frekk. Hadde noen snakket til MIM om å «være seg selv» ville hun bokstavelig talt kastet opp i munnen (grunnet medfødte problemer med strupelokket). Hun har lite til overs for folk som serverer tomme leveregler. Uttrykket «Lev ditt eget liv» får spesielt hard medfart, for «bortsett fra å fraråde død, betyr det absolutt ingenting.»

MIMs foreldre er nylig skilt, og MIM har plutselig gått fra å bo sammen med foreldrene i Ohio til å bo med faren og stemoren i «mygglandet» Mississippi. MIM har symptomer på psykose, men har bare nylig blitt satt på antipsykotiske legemidler etter at hun ble tvunget til å bytte lege. MIM misliker stemoren, som hun er overbevist om at gjemmer brevene fra moren hennes. Og hun misliker den nye psykiateren som skriver ut tabletter, og i motsetning til den forrige ikke engang har en utstoppet bjørn på kontoret sitt! Da MIM får høre (det for leseren skjulte) SISTE NYTT, pakker hun noen klær, stjeler penger fra faren og stemoren, og setter seg på første Greyhound-buss tilbake til Ohio. Hun slutter å ta tablettene sine, og i løpet av romanen skal hun flere ganger stille seg spørsmålet om akkurat dèt var så lurt.

Viktige rekvisitter i MIMs liv: Hettegenser, fuksiafargede åttitallsjoggesko med stropper og borrelåser, dagbok og krigsmaling bestående av en av morens leppestifter. MIM låser seg inn på toalettet på bussen og tegner på seg krigsmalingen:

Jeg begynner med venstre kinn, alltid. Denne rutinen er konge, og den må være lik, strek for strek. Først en pil på skrå over det ene kinnet hvor spissen stopper mot neseryggen. Så en bred, vannrett strek i panna. Deretter en pil på det andre kinnet som speiler den første. Så en tykk loddrett strek midt i ansiktet, fra øverst i panna til nederst på haka. Og til slutt, en prikk inni hver pil.

«Selv Picasso brukte litt rouge,» hvisker jeg.

Krigsmalingen skal alltid se ut på samme måte, og må ikke brukes for ofte. Det virker som MIM finner en form for trygghet i leppestiften i en ellers usikker tilværelse. Leker hun barn, forsøker hun å komme nærmere moren? Krigsmalingen er definitivt den mest interessante rekvisitten.

David Arnolds uhøytidelige språk kler MIM utmerket, og er inspirerende. I ukesvis etter å ha lest boken gikk jeg og følte på en lyst til å slå sammen flere ord ved hjelp av bindestrek («et har-du-hørt-på-maken-til-Walt-vidunderlighet-smil»). Eller legge til morsomme bisetninger i parentes. Eller bruke stor forbokstav til å lage begreper som Ung Moro Nå (MIMs mor i et bestemt humør) og Guden av Grenseløs Kjekkhet (En gutt MIM møter på bussen).

Det slår meg at de gangene jeg har lest en ungdomsbok som voksen, blir jeg plutselig mer positivt innstilt enn ellers til åpenbare forsøk på å formidle «sunne holdninger». Når jeg leser en bok om ei tøff jente som MIM, med en inspirerende rettferdighetssans, masse empati og modne tanker om verden rundt seg, ser jeg for meg hvor godt ungdommene vil ha av å lese en bok som denne. Jeg mener, MIMs overstrømmende begeistring for mennesker hun liker, om det er en gammel dame eller en gutt med Downs Syndrom, er bare så rørende. Men selvfølgelig gjennomskuer jo ungdommer slikt. Det er derfor det er så fint at denne boken aldri blir belærende, og inneholder tilstrekkelig mengde opprør til at leseren aldri føler at hun sitter i en skoletime.

Jeg jobber i bokhandel, og når jeg forsøker å forklare kunder hva det er med denne boken, får jeg forklaringsproblemer. Den er kompleks, og passer kanskje best for de mest beleste ungdommene, eller i hvert fall de som er begynt på videregående. Det er lettere å selge den til en bestemor som vil gi den bort i gave enn til barnebarnet hennes. Dessverre. Siden den er så ******* BRA! «Hovedpersonen er bare så utrolig kul«, sier jeg, og er redd ordet kanskje for lengst er utdatert. Dessuten sier ikke ordet kul nok om hvem MIM er. Jeg har mest lyst til å si «Hun er bare så MIM, hun er bare så Boom!» Men ingen klarer egentlig å beskrive henne bedre enn hun gjør selv. Her fra en stil hun forteller at hun skrev i sjette klasse, hvor oppgaven var å finne det ene ordet som beskrev en selv best. MIM valgte ordet «Avvik», et ord hun likte fordi det ikke lot seg redusere til én enkelt ting:

For å oppsummere, er jeg 110 prosent Avvik, pluss kanskje 33 prosent Uavhengig sjel, og 7 prosent Frittenkende Geni. Sluttsummen av meg er 150 prosent, men av et sprell levende Avvik må man kunne forvente såpass. Boom.

Ifølge MIM pleide hun alltid å avslutte stilene sine med «Boom» på denne tiden. Jeg lurer på om «Avvik» er ordet som beskriver MIM best, eller om det er «Boom». På hver sin måte er ordene treffende beskrivelser, det ene fordi det er et åpent nok ord til å kunne definere Mary Iris Malone, det andre fordi det er en eksplosjon. Boom.