I forbindelse med utdelingen av Nordisk råds litteraturpris 29.-30. mars tar Bokmerkerredaksjonen for seg noen av de nominerte. Neste bok ut er en av våre egne nominerte, Imot Kunsten av Thomas Espedal.

Imot Kunsten
Tomas Espedal
Gyldendal, 2009
163 sider

“Den mekaniske lyden av skrivemaskinen, som å sitte alene i et fabrikklokale og høre stemmene til de som ikke er der; virkeløse hender og tunge sko som tramper over gulvet uten å lage en lyd.”

Jeg-personen er forfatter og alenepappa Thomas Espedal som bor på Askøy med sin 15 årige datter. Han prøver å oppfylle begge roller, og ja, som du kanskje skjønner; han er dømt til å mislykkes. Han legger opp strenge rutiner, lager mat, smører niste, vasker huset og vil være mest mulig i nærheten av sin datter. Hun skyver han fra seg, ber han komme seg litt ut av huset, men gjør han det? Ikke egentlig.

Han blir i huset. Huset er hans arbeidssted. Han skriver i huset.

I løpet av hele boken forlater han bare huset to ganger. En gang for å gå på en av sine daglige turer til butikken, en annen gang når han flytter skrivestuen sin inn i en campingvogn. I huset skriver han blant annet historien om sin far, bestefar og sin avdødes kone foreldre. I historiene om familien går han fra en han-forteller til en jeg-forteller. Som om han-et blir til jeg-et og visa versa. Hele familien blir én karakter.

Fortellingene om familien blir historier om brudd, lengsel og felleskap, men på mesterlig vis klarer han å dra linjen fra dem til seg selv og hans situasjon: alene på Askøy med en femtenårig datter. Som for eksempel temaet å skape kunst. Han sammenligner det å skrive som å jobbe som industriarbeider. Han finpusser ord og setninger, de maskiner. Faren og bestefaren levde kun for jobben, og en kan fornemme en viss frykt hos hovedpersonen for å ha blitt for knyttet til kunsten.

Med Imot Kunsten har Espedal skrevet en skjør og vakker roman om det å skrive, men også om lengsel og savn. Det er en relativt kort bok, og den går fort å lese, men når du er ferdig med den vil du bare lese den igjen og igjen og igjen.