Noen ganger er kanskje filmen bedre enn boka

Shotgun lovesongs
Nickolas Butler
Roman, 350 sider
Pax Forlag, 2014

Jeg falt for forlagets omtale av denne boka. Jeg skjønte at jeg måtte ha den da de nevnte Bon Iver i markedsteksten. De sammenliknet også med Annie Proulx og Per Petterson, men jeg hørte Bon Iver og tenkte javel, denne må jeg lese. Og til tider lever den opp til omtalen sin, det må jeg innrømme. Begynnelsen på boka fikk meg til å tenke at her, her har vi virkelig noe stort på gang. En kjærlighetshistorie til et lite sted og folka som bor der, til barndomsvenner og høsten blant traktorer og gårder, med et soundtrack av Bon Iver og lukta av den første frosten mellom permene.

Softballkamper i kvellinga på landsens baner bak kroer i veikryss der gatelykter tiltrekker seg milliarder av knott og møll, og koner og mødre og tanter sitter på benker og sjekker telefonen og filer negler mens de later som om de er noenlunde interessert i det som skjer. Og i bakhager er klær festet på klessnorer i den stadig kjøligere brisen som varsler høst, den elegante årstida, årstida for jakker og skjerf, årstida for innhøsting og åpne vinduer mot natta, og den beste årstida for søvn. Da alt på jordene venter på å bli sådd, den bleikgule maisen, tørr som papir, før jorda blir vendt igjen for å få hvile til neste år. Oktoberlufta som fylles med nok maisstøv til å gjøre hver solnedgang til et postkort, med farger som en godartet atomeksplosjon.

Det handler om barndomsvennene Hank og Lee, ekteskapene deres, om bestekompisen Ronny, om den lille byen de kommer fra, om å reise, om å bli igjen, om å drikke kald øl og se på soloppgangen – som ungdommer og som voksne, om hagler og krangler og utroskap og tvil, men mest av alt om folk. Folka som bor der, på disse stedene vi kjenner igjen også fra her hjemme. Jordene og de mørke barene, traktorene og mølla.

Det holdt en liten stund, men så falt det sammen midt i. Historiene er sterke, men ujevne. Det er en kollektivroman som skifter fortellere for hvert kapittel, og noen av fortellerne er bare ikke sterke nok, gode nok, troverdige nok. Kvinnene skorter det mest på, jeg føler de blir klisjeer mer enn ekte menneske, selv om det er noen glimt her også som funker. Det er ujevnt, men å, så bra det er når det duger! Jeg skulle ønske hele boka var som den første historien om guttegjengen, men akkurat som når man ser en filmtrailer man får gåsehud av, så holder ikke gåsehuden gjennom hele filmen. Og det må selvfølgelig dødpunkter til for å bygge en historie, men hvis man skriver godt nok, så kan også disse dødpunktene, eller kanskje riktigere sagt: broene i fortellingene, fortelles godt nok og funke de også. Her gjør de ikke det.

Allikevel er høydepunktene såpass vakre, at jeg vil anbefale boka – jeg tror bare jeg vil anbefale filmen mer. Rettighetene er selvfølgelig allerede kjøpt, og jeg sier selvfølgelig, fordi dette er en bok som vil egne seg godt på lerretet. Ofte er faktisk de svakeste tekstene i boka de jeg ser for meg vil fungere best på film. Personene, historiene, relasjonene, landskapet, vennskapet, intrigene – alt det som til tider i boka blir klisjefylt eller platt, vil forhåpentligvis berøre når ikke orda gjør all jobben, men menneskene. Og jeg håper de finner gode skuespillere til disse karakterene. Dette kan bli bra. Jeg skal i hvert fall se filmen. Og jeg kommer sikkert til å grine. Klisjeer er liksom best på film.