Det søte i bunnen av kaken
Alan Bradley
Oversatt av Jens Erik Røsåsen
Forlaget Press 2010

Et  mystisk mord, verdifulle frimerker, et engelsk herskapelig gods og (det som virker som) et lass med kremkaker er noen av ingrediensene i Alan Bradleys debutroman. Det søte i bunnen av kaken er den første boken i en planlagt serie på seks om Flavia de Luce, et kjemigeni på 11 år med alt for gode kunnskaper om alskens gifter.

Det hele foregår iløpet av noen få dager. Flavia tar sin Gladys (sykkelen) og suser mellom sitt hjemlige gods Buckshaw, den nærligende landsbyen, versthus og kirkegårder for å finne ut hvem som drepte mannen som hun fant i hagen, og hvorfor. Hun snoker rundt i gamle avisutklipp, sniker seg inn på gutteskoler og holder ting hemmelig for politiet. Kanskje litt på trass, all den tid politibetjentene sender henne ut for å sette på tevann, istedet for å bidra i etterforskningen. Åhnei, Flavia de Luce lar seg ikke pille på nesen! I alle fall ikke uten å koke opp et giftig heksebrygg som takk.

Boka er preget av stor fortellerglede. Noen ganger tenker jeg kanskje at Flavia er litt vel voksen i sine formuleringer og tankerekker, men det at jeg allerede gleder meg til neste bok om Flavia betyr at jeg tilgir Alan for det. Det er rett og slett en spennende, velskrevet og underholdende bok som har all grunn til å treffe bredt. Jeg ser for meg at den passer ypperlig til alle leseglade mennesker med sans for mysterier fra ca 11 år og oppover.

Flavia er en ekstraordinær person, en sånn 11-åring som lett kan irritere jevnaldrende med å være litt for smart og ha litt for spesielle interesser:

Thirteen Drakes. Hvordan kan det ha seg, tenkte jeg, at mennene som velger navnene på våre vertshus og puber er så håpløst fantasiløse? Thirteen Drakes, hadde Mrs. Mullet fortalt meg en gang, fikk navnet sitt på syttenhundretallet av en krovert som simpelthen talte opp tolv andre Draker med skjenkebevilling i nærliggende landsbyer og føyde til enda en. Hvorfor ikke noe av med praktisk verdi, som Thirteen Carbon Atoms, for eksempel? Noe som kunne brukes som et hjelpemiddel til å huske? Det fantes tretten karbonatomer i tridecyl, hvis hydrid var sumpgass. For et kjempenyttig navn på en pub!

Samtidig føyer hun seg inn i en lang tradisjon av engelske hjernesterke detektiver, som med sin kløkt og logiske evne, for ikke å snakke om et eller annet nærmest overnaturlig talent for å få med seg detaljene og sette puslespillet sammen, løser selv de vanskeligste grufulle mordgåter. Det er utvilsomt noe veldig engelsk over denne krimhistorien. Samtidig har Bradley klart å skape en verden som fortoner seg som et overflødighetshorn takket være et fargerikt persongalleri, og selv om boka er satt til å foregå på 50-tallet er det noe tidløst over den. Det er et univers som lett kunne vært en fiksjonalisert versjon av en hvilken som helst epoke, og skulle jeg karakterisert stilen og stemningen i boka ville jeg gått for «engelsk landsbykrim møter Harry Potter.» Et klart pluss i min bok. I din også, sier du? Ja, da er det bare å begynne å lese!

For å se traileren som vekket min interesse, trykk her