Mens vi venter på John Difool?

L’Incal
Alejandro Jodorowsky og Jean ”Mobieus” Giraud
Originalt 6 album (1981-1989), Les Humanoïdes Associés

Denne spalten er nok tidvis dominert av amerikanske og engelske tegneserier. Dette har sin naturlige forklaring i at jeg leser engelsk nesten like raskt som norsk, mens mine videre språkkunnskaper er noe begrensede. Det er heller ikke å stikke under en stol at den amerikanske tegneserieindustrien dominerer mediet, både i mengde utgivelser og i kvalitet.

Det har ikke alltid vært slik, som det meste annet har amerikanerne ”lånt” mange av sine beste ideer fra europeiske kilder, og Frankrike var særlig på 70, 80 og begynnelsen av 90-tallet en svært viktig tegneserienasjon.

Jean ”Mobieus” Giraud er en mann jeg ble kjent med da jeg plyndret loftet for tegneseriealbum i tenårene. Han er både forfatter og tegner, og har vært en drivkraft i fransk tegneseriemiljø i flere tiår. Sammen med Alejandro Jodorowsky, eksentrisk regissør og forfatter, har han tegnet kanskje den definitive filosofiske og absurd-dystopiske romoperaserien. Noe som i seg selv er en ganske fransk ide.

L’Incal er på mange måter Star Wars tatt så langt vekk fra utgangspunktet at man nesten er tilbake der man startet.  Vi følger John Difool, en ganske ubrukelig privatdetektiv i en udefinert fremtid der menneskeheten  har kolonisert store deler av galaksen og i store trekk gjort en ganske dårlig jobb med den. John og hans følgesvenn Deepoo ender opp i besittelse av den lyse Inkal, en krystall med merkelige krefter som alle vil ha tak i, da særlig De Industrielle Helgners kirke og vokteren av den mørke Inkal. De første albumene handler om Johns forsøk på å bli kvitt ansvaret han plutselig er pålagt, og unnslippe sine forfølgere.

Vi blir snart introdusert til en rekke andre minst like bisarre karakterer; blant annet en mann kalt Metabaronen og Solune, et tvekjønnet supermenneske. For ikke å snakke om  hyperintelligente, svevende maneter og et egg fylt med kloner av hovedpersonen. Jeg lyver ei.

Til tross for sine noe bisarre karakterer og delvis absurde handling er L’Incal et filosofisk verk. Platonsk dualisme er et gjennomgående tema. Alt som er galt i galaksen, er galt fordi mennesket fornekter deler av sin natur. Den lyse og mørke Inkal er en enhet, ikke motsetninger. Antagonistene i boken fornekter lyset, eller mørket, eller mennesket til fordel for teknologi, og blir dermed korrupte vanskapninger. Solune er det perfekte mennesket fordi han/hun er både ho og hankjønn, og dermed komplett.

Det metafysiske er like viktig og virkelig som det fysiske i John Difools univers, og utnyttelse av disse egenskapene har gjort mennesket i stand til å kolonisere galaksen. Det er et unntak i denne sjangeren, og et friskt pust. Og da utelater jeg helt å nevne at alle karakterene vist nok skal være basert på de store arkana i Tarot-kortstokken. Det er kanskje litt for mye av det gode.

Jodorowsky og Giraud saksøkte Luc Besson for å ha stjålet ideene til filmen Det femte element fra L’Incal. Jeg kan helt klart se hvor den ideen kommer fra, særlig med tanke på at det femte albumet i serien heter Den femte essensen.  Det femte element er forsåvidt mer en komedie, men låner mye av kulissene og hovedplottet fra L’Incal. Det var likevel ikke helt nok for dommeren, Besson vant rettsaken ganske greit.