jacobsen-roy-vidunderbarnVidunderbarn
Roy Jacobsen
Cappelen Damm, 2009

Jeg kan ikke la være å påpeke at Vidunderbarn må ha årets vakreste bokcover. Både skrifttypene, fargene og formatet er så utrolig tiltalende når boken ligger på kjøkkenbordet og frister mye mer enn pensum. Den ser rett og slett ut som om den er hentet rett ut fra 60-tallet, og det er ikke et dumt formmessig grep på denne boken.

Finn bor sammen med moren i en borettslagsleilighet på Tonsenjordet, og handlingen starter i «Berlinmurens og president Kennedys og Jurij Gagarins år». Når det nesten samtidig flytter inn både en leieboer og en halvsøster inn i leiligheten, er det begynnelsen på Finns overgang fra barn til ungdom, og han må plutselig forholde seg til voksne som ikke tar ansvar og som ikke alltid oppfører seg logisk.

En grei spenningskurve her altså – overgangen fra barn til ungdom, 0g beskrevet i et aldeles deilig språk med lange, gode setninger som til alt overmål er lettleste.

Jeg ble sittende og kikke bort på henne i smug, den nervøse og mørkeredde, men vanligvis så stabile og evigvarende muttern, grunnfjellet på jorden og elefanten i himmelen, nå med et ansikt som ikke var til å kjenne igjen. (s. 21)

Jeg formerlig slukte boken, og ble drevet fremover av Finns blikk på verden. Det er mye kommunikasjon mellom leser og forfatter som går fullstendig over hodet på fortelleren Finn, selv om også han må innse etter hvert at verden ikke henger slik sammen som han hadde tenkt seg. I tillegg kommer det av og til glimt av at fortelleren egentlig er blitt voksen siden historien skjedde:

Hadde jeg vært mer årvåken, eller atten år eldre, så hade det vel passet å spørre om Linda var plassert i hjelpeklassen for at hun, muttern, ikke ville risikere å bli skuffet. Isteden begikk jeg den dødssynd å spørre om det hadde vært så mange skuffelser i livet hennes, jeg gikk jo ikke rundt i det daglige og husket på denne faren min og skilsmissen og enkepensjonen og det fæle hun hadde opplevd i barndommen. Hun stilte seg foran meg og spurte iskaldt om jeg sto der og gjorde meg dum. (s. 194)

Så er det noe å utsette på dette? Det er jo en fin bok som er spådd å bli høstens store bestselger. Jacobsen skriver levende og nært om å vokse opp i en borettslagsblokk på 60-tallet – med blomstermønstret tapet, å få sin første teve og mødre med halv jobb så han skal slippe å være nøkkelbarn. Jeg begynner å få en snikende følelse av at alle mannlige forfattere av en viss alder må ha vokst opp i borettslagsleiligheter på østkanten (bortsett fra Lars Saabye Christensen, da), hvor de i løpet av oppveksten må bli unge menn og «finne seg sjæl» og sin rolle i familien (her kommer Saabye Christensen sterkt tilbake).

Vi har alle slags mennesker i dette borettslaget. Vi har en blind bokser og en svaksynt drosjesjåfør. Vi har to eldgamle søstre med en gråsprengt sjæferhund som gjør hver gang den hører ordet avis. Vi har folk som plukker 123 liter tyttebær hver høst og likevel er i stand til å ete dem opp (…) Vi har til og med noen Høire-folk. Vi er en hel verden. (s. 162)

Å herre, så lei jeg er av litterære borettslag. Denne tilstanden begynner å ligne oppvekstmonopol hvor man enten vokser opp i storbyens borettslag eller på den brutale bygda. Hvor er eneboligene, rekkehusene og hyttene i helt vanlige, mellomstore norske byer? Til alt overmål ble nettopp dette borettslaget bygget på dugnad.

Så det skal du ha, Vidunderbarn, du fikk meg til å anbefale en borettslagsbok. Og jeg ble minnet på at Roy Jacobsen nok er en forfatter man bør lese mer enn Seierherrene av.