Underholdningslitteratur og triviallitteratur. De bøkene du ikke leser, eller kanskje sier at du ikke leser. Her går det i Espedal, Proust, Knausgård, Woolf og Pamuk, må vite. Krim? Nei, til nød Arthur Conan Doyle eller Agatha Christie, hvis jeg må. Klassikerne er jo tross alt best. Jeg setter det kanskje på spissen nå, jeg må innrømme at jeg ikke er så fan av klassikere sjæl, og jeg er heller ikke redd for å innrømme det. Men jeg jobber i bokhandel, og om noen spør meg om å anbefale noe, så lar jeg som regel topp 10-hylla stå der den står, og beveger meg innover i butikken. Hovland, Ravatn, Renberg, Harstad, Haagensen, Carmona-Alvarez, Børja, Rorgermoen – kanskje ikke de som veier tyngst, men heller ikke lettvektere.
Grunnen til at jeg skriver dette innlegget, er at jeg møtte mine egne fordommer i døra da jeg nylig leste en bok av Alice Hoffman. Moren min har mast om at jeg må lese Hoffmans bøker de siste fem årene, og nå prøvde jeg. Jeg gikk på biblioteket med en skeptisk mine, jeg googlet henne før biblioteksturen, og jeg registrerte at hun hadde mange fans, men let’s face it, det er mange forfattere jeg misliker som har mange fans. Linda Olsson, f.eks. Der har du en bok jeg nærmest vegrer meg for å selge, så dårlig syntes jeg den var. Kanskje var det den norske oversettelsen som gjorde dette til en av de kleineste leseropplevelsene jeg har hatt, eller kanskje er jeg rett og slett en fæl elitistisk snobb.
Så jeg leter gjennom H-hylla på biblioteket, finner Hoffman, hun er representert med tre bøker, og den jeg har valgt, Elvekongen står der. Andre titler av Hoffman inkluderer Praktisk magi, Isdronningen og Lykkens datter. Jeg vet ikke med dere, men mine assosiasjoner er ikke positive. Det er jo utgitt på Pax, tenker jeg, som et forsvar. Lessing er utgitt på Pax, minner jeg meg selv på. Jeg drar hjem og legger boka fra meg, glemmer den litt, og så, en sen kveld åpner jeg den, forberedt på å mislike den.
Elvekongen er historien om en internatskole i Massachusetts. Det er en fortelling om Gus og Carlyn, om Abe og Betty, om en enøyd katt, død, kjærlighet, spøkelser og en stri elv. Mens jeg leste, fløy tankene mine avgårde til filmer som «Dagen er din» og «Beautiful girls», for min del gode filmer, og lesingen gikk i rasende fart, jeg leste ut boka på gresset i Birkelunden dagen etter at jeg begynte, og jeg la den fra meg med en trang til å lese mer av Hoffman. Eller kanskje en trang til å lese mer i det hele tatt. Noen ganger har man perioder hvor lesingen går tregt, du har en haug med bøker du vil lese, men når du har tid, så ender du opp med å se på TV eller sjekke mailen din, eller bare legge deg på sofaen eller på gresset og sove i stedet. Min teori, basert kun på denne Hoffman-opplevelsen, er at noen bøker kan være med på å vekke leselysten igjen. Lettleste, drivende fortellinger, underholdningslitteratur, om det så være seg ungdomsbøker, krim eller sånne «dameforfattere» som jeg så grusomt kaller dem. Og jeg mener at dette er noe vi skal oppmuntre. Noen ganger trenger man rett og slett en lese-kickstart.
All respekt til de som holder leselysten oppe med å smeske seg med klassikere og Nordisk Råds-vinnere, men jeg tror at jeg fra nå av skal gi meg selv (og alle andre) litt mer slack og tenke: Ok, men så lenge du leser, så er det greit.
Det er med litteratur som med mat: En variert diett er ofte det beste og også det som holder appetitten ved like.
Banalt spørsmål, men hvorfor ser man ned på trivial- eller underholdningslitteraturen?
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier, men jeg har vanskeligheter med å rasjonalisere egne emosjoner når jeg står der og sukker, oppgitt, over at min gode venninne nevner Cecilia Ahern som favorittforfatteren. Hvorfor skulle jeg sukke over det?
Nå gir ikke hun meg de beste leseropplevelsene, men hadde jeg sukket om hun hadde sagt Doris Lessing (som, vondt å innrømme, heller ikke gir meg de beste leseopplevelsene)? Nei, absolutt ikke.
Er det språket eller tematikken; hva er det som gjør at noen, muligens mange, vil rynke på nesen av lettvekterne?
Forøvrig, en herlig litteraturblogg dette!
det er ikke så rart at man ser ned på lettvektere. det handler vel bare om å posisjonere seg? det er så lite motstand i det lette, så det er ikke akkurat det som trigger hjernen din og tankene dine. det appellerer til underholdning. det er litt som fast-food. ikke at jeg har lest Hoffman eller har noen assossiasjoner til henne. når man snakker om lettvektere i litteraturen tenker jeg mer på de typiske kioskromanene. det man leser for å bli underholdt, men slippe å tenke.
jeg er forøvrig helt enig. jeg digger å slippe å tenke. det er mye lettere. det er en grunn til at jeg ser mer tv-serier enn jeg leser bøker. dessverre, burde jeg vel si? :P
Jeg synes det er en forskjell mellom serieromanene, eller kioskromanene om du vil (selv om det å stue alle serieroman-forfattere i en bås er urettferdig, det er jo et mangfold der også) og lettvekterne.
Når det er snakk om lettvektere tenker jeg mer på chick-lit, og underholdningslitteratur som f.eks Alexander McCall Smiths søte heltinner (jeg er veldig glad i skotske Isabelle Dalhousie og botswanske mma Ramotswe). Jeg er enig i at de kanskje ikke krever like mye av leseren, ift. Milan Kundera eller Haruki Murakami, men samtidig er det uheldig å si at man ikke tenker (i betydning reflekterer) når man leser slik litteratur. Nå innrømmer jeg at liker begge de krevende forfatterne jeg har nevnt, men samtidig, hvor ofte speiler de et gjennomsnittsmenneskets følelsesliv og hverdag?
For min del er Bridget Jones mer tilgjengelig enn japanske Kafka (selv om jeg foretrekker Kafka over Jones). Kanskje den feelgood-klissete-endingen i Bridget Jones gjør mer for gjennomsnittspersonen enn det forholdet mellom en androgyn bløder og en tenåringsgutt på flukt gjør?
Spørsmålet er vel egentlig (i tillegg til de over, heh):
Hvorfor er det viktige å posisjonere seg mot det hverdagslige og det gjennomsnittelige?