Hvis jeg hadde drevet bokhandel sånn Rob fra High Fidelity driver platesjappe, så hadde jeg aldri solgt en eneste Paulo Coelho-bok. Ikke The Secret heller, forsåvidt, men det får bli en annen torsdagsspalte.

Paulo Coelho er en av verdens mestselgende forfattere. 14-åringer landet rundt får Alkymisten i konfirmasjonsgave. Hurra for dem, en pocketbok med «livsvisdom». Jeg stemmer for å gi 14-åringer Dan Turéll, eller hei, kjør på med Ragnar Hovland, Pedro Carmona-Alvarez, Ruth Lillegraven eller what the heck, neste høst kan dere gi dem Min kamp, alle seks bind, av Karl Ove Knausgård, det blir en fancy gave. Bare slutt å kjøpe Alkymisten. Coelho er ikke den eneste forfatteren som har skrevet om livet.

Jeg er ikke så fan. Eller, jeg er fan av at Paulo Coelho, som Stephenie Meyer, får unge mennesker til å lese. Men man må tørre å ta steget videre ut i litteraturens verden etterpå. Man må komme seg fremover, videre, lengre inn i alfabetet og bokhyllene.

En sen kveld i den gamle bokhandelen jeg jobba i, kom det inn et par på date. Jenta hvinte da hun så Brida. Åh, jeg elsker Paulo Coelho, sa hun. Hm, sa gutten. Han tok i boka og bladde litt i den. Hun sto og fortalte om alle bøkene hun hadde lest av ham, alle de vakre historiene han fortalte, at de handla om så mye, om livet, liksom. Han slang fra seg boka og lo. Så sa han: Du må ikke tro at Paulo Coelho er smartere enn deg.

Kanskje en litt krass melding å få på første date, men jeg fikk lyst til å gi fyren en klem. For han fortalte meg det jeg har mistenkt hele tida. At Coelho egentlig bare sier selvsagte ting på en veldig «vakker» måte. Du er unik, du er nydelig, du kan klare det, du fortjener å bli elsket, du er noe. Takk skal du ha, det skal jeg huske på. Det er jo fint at noen sier det, men trenger vi å si det med en utgivelse i året?

En kollega av meg hadde en kunde som også var veldig fan av Coelho. Hun trakk frem bok etter bok og spurte om min kollega hadde lest dem. Jeg har bare lest en bok av ham, svarte hun, og den likte jeg ikke så godt. Men hver sin lyst og alt det der.
Hva med denne, da, har du lest den? fortsatte kunden, og trakk frem enda en Coelho-bok.
Nei, nok en gang, jeg har nok bare lest en.
Etter kanskje tre slike svar til, etter ytterligere tre Coelho-bøker, så ble min kollega kanskje litt utålmodig og sa tilslutt at hun rett og slett ikke likte Coelho så godt.

Nei, han er vel mer for de som tenker, han, sa kunden og forsvant innover i butikken.

Da sier vi takk til deg, og sender en slitt Coelho-kalender fra 2008 i posten, det er nok de samma sitatene som årets utgave har uansett. Kos deg med den!