Mandag anmeldte jeg Aslak Nores Ekstremistan. Jeg var vel ikke utpreget positiv. I dag når nyhetene fra gårsdagens debatt på Litteraturhuset tikket inn, om at Aslak Nore hadde slått til Morgenbladets Simen Sætre, var jeg derfor i villrede om jeg skulle gjemme meg, slette anmeldelsen, eller ta livet med ro. Etter å ha lest Dagbladets referat av samtalen må jeg dog si at Simen Sætre virker som en selvopptatt posør i større grad enn Nore, som han prøver å kritisere for det samme:
Sætre kommenterer så at han tidligere hadde sagt ja til å komme til kveldens samtale uten å huske at den falt på datterens treårsdag.
– Så vi burde faktisk ikke vært her. Ikke jeg, ikke deg og heller ikke publikum. Dere er også lurt av en mediejippo. Dere burde gå hjem, vi er lurt alle sammen, fortsatte debattlederen.
Sætre velger å ta det at Nore slo til han som et bevis på at han stilte for vanskelige spørsmål, heller enn det åpenbare, at han var en uhøflig og arrogant fyr.
Tja, da er det kanskje greit å gi en klaps til de uhfølige? Forsåvidt et ryddig svar fra Sætre her: http://www.dagbladet.no/2009/10/19/kultur/debatt/innenriks/politikk/innvandring/8636138/
Ryddig? Nja. Han sier vel at publikum ikke forsto ironien hans:
«Jeg vil aldri glemme ansiktene til publikum i salen, som tok denne idiotiske monologen helt alvorlig. Jeg feilberegnet. Unnskyld, folkens.»
Sier han ikke egentlig at det var noe galt med dem?
Men for all del, Nore burde vel tålt det, han har jo en forkjærlighet for sleivete utspill som Sætre peker på.