Jeg kan en Sang om Afrika, tænkte jeg, om Girafferne og om den afrikanske Nymaane, som ligger paa Ryggen, om Plovene i Marken og om Kaffeplukkernes svedte Ansigter.
(Den afrikanske Farm, s. 74)
Den afrikanske Farm ble utgitt seks år etter at Karen Blixen selv hadde måttet forlate sin kaffefarm i Kenya. Hun hadde flyttet til Afrika i 1914 med sin ektemann, som hun ble skilt fra i 1920. I sytten år forsøkte hun å drive en kaffefarm som lå for langt oppe i høylandet, slik at den gikk med underskudd (karen-blixen.dk). Dette førte til at hun måtte flytte tilbake til Danmark, hvor hun skrev sin roman om livet i Afrika. Dermed ble fortellingen om farmen i stor grad preget av tapet av farmen; at dette var et avsluttet kapittel i hennes liv (Selboe 1996: 34).
Når vi vet dette, er det ikke rart at boken er blitt lest som en selvbiografisk tekst. Bokens hovedperson er baronessen, Karen Blixen selv. De andre romanfigurene er også historiske personer, og hun viser til korrespondanse med dem også etter at hun har kommet hjem fra Afrika. I brevene fra Afrika som senere er blitt trykket, kan man lese historier som til dels avviker fra historiene presentert i Den afrikanske Farm. Og likevel gir hun i begynnelsen løftet om en selvbiografi i Den afrikanske Farm: «Naar jeg her saa nøjagtig som muligt skriver om mine Erfaringer paa Farmen […] har det maaske allerede nu, nogen historisk Interesse.» (s. 25)
Deler av boken er ikke selvopplevde, men bygger heller opp under hennes myte, eller hennes «Sang» om Afrika. Karen Blixen selv var veldig opptatt av å kunne fortelle, og kanskje hjelper det å se hva litteraturkritikeren Walter Benjamin skriver i sitt essay «Fortelleren»: «For det er [fortelleren] forunt å gripe tilbake til et helt liv. (Et liv som for øvrig ikke bare inneholder egne erfaringer, men ikke så rent lite av andres også. Fortelleren føyer til det som er hans eget også det som han hører av omtale.)» (Benjamin 1991: 201).
Karen Blixens kaffefarm (fra Wikipedia Commons)
«Nu er jeg der, hvor jeg skal være» står det tidlig i boken (s. 10). Den danske dikteren føler seg raskt hjemme i Afrika, og gjennom de storslåtte naturbeskrivelsene og i menneskebeskrivelsene kan man lese hennes beundring for verdensdelen. Snart kommer drømmetilstanden til syne: Jeget ønsker å bli ett med dette landet og disse menneskene. Det å bli «eet» med Afrika er for henne nærmest mytisk. «De indfødte Folk, det var Afrika i Kød og Blod» (s. 25).
Men likevel, til tross for hvor høyt jeget ønsker å forenes med Afrika, klarer hun det ikke. Til slutt mister hun farmen, og må reise hjem igjen til Danmark. Dette vet vi jo allerede fra bokens første setning, i preteritum: «Jeg havde en Farm i Afrika ved Foden av Bjærget Ngong.» (s. 9)
Karen Blixen er en forteller som tar med seg sine erfaringer fra Afrika og omdanner dem til myter. I Den afrikanske Farm har Karen Blixen formidlet sin historie om Afrika, som kan kritiseres både for å være en myte om Afrika, eurosentrisk og til tider rasistisk. Likevel er det hennes fortelling om Afrika – eller kanskje hennes sang?
Kan Afrika ogsaa en Sang om mig? Dirrer Luften over Sletten nogensinde med en Farve, som jeg har haft paa, leger Børnene en Leg, hvori mit Navn forekommer, kaster Fuldmaanen en Skygge over Gruset paa Indkørslen til Huset, som ligner min? Ser Ørnene paa Ngong ud efter mig? (Den afrikanske Farm, s. 74)
Litteratur
Benjamin, Walter. «Fortelleren» i Kunstverket i reproduksjonsalderen. Oslo 1991. Gyldendal Norsk Forlag.
Blixen, Karen. Den afrikanske Farm. København 1963. Gyldendal.
Trackback/Tilbaketråkk