Tirsdag 16. august var den irske krimforfatteren John Connolly i Oslo, nærmere bestemt på Litteraturhuset, for å bokbade med Jo Nesbø. Anledningen var oversettelsen og utgivelsen av Connollys andre bok på norsk; Mørkets arv. Den tidligere journalisten (blant annet) har solgt flere millioner bøker, og er således en bestselgende forfatter. Etter et morsomt bokbad, der Nesbø kanskje fikk inn ca fem spørsmål, tok jeg og Connolly en prat borte på Lorry. Jeg tenkte «jøss, vi trenger jo ikke gå så langt unna, har bare et par korte spørsmål altså!», men jeg skjønte fort at mine kjappe, korte spørsmål kom til å vare en god stund. Nevnte jeg at Connolly er snakkesalig? Neste gang tar jeg med en båndopptaker. Mobilen holdt ikke helt mål, for å si det mildt. Bra jeg tok back-up med kulepenna.

Dette er John Connolly med et ettertenksomt uttrykk i noen gamle ruiner

Hvorfor skriver du krimromaner, og ikke noe annet?

Essensielt er det så enkelt som at man skriver om det man kjenner og liker. Jeg har alltid lest mye, og da jeg vokste opp var det krim og mysterieromanene som appellerte sterkest til meg. Det var de bøkene jeg elsket å lese. Da ble det naturlig at jeg selv begynte med det samme da jeg begynte å skrive. Man har sine forbilder, og det er umulig å ikke la seg inspirere av dem. I tillegg er det i all genrelitteratur en veldig åpen mulighet for å utforske samfunnet og de problemene og temaene som fascinerer en.  Nå er riktignok krim underholdning, man vet hva man får når man plukker opp en krimroman på vei til Malaga – underholdning, noe som kan holde oppmerksomheten din i de timene flyturen tar, men det betyr jo ikke at det ikke at forfatterne må gå inn for å kun underholde. Man kan plukke opp ei bok og forvente lett underholdning, men det betyr jo ikke at det er det man ender opp med å få! I krim, og annen genrelitteratur, har man også den fordelen at det ikke handler om å finne opp det språklige hjulet på nytt – så der mer litterære verk i større grad ender opp med å handle om språket, går genreforfattere kanskje oftere ut mot samfunnet og problematiserer det – uten at språket står i veien for historien.

Så du tenker at krim kan ha en funksjon utover underholdning?

Ja, helt klart. Om man ikke får et nytt verdenssyn etter å ha lest en krimroman, kan man i alle fall ha fått et innblikk i noen av de mørke sprekkene i samfunnet. Krimforfattere ønsker jo ofte å ta opp aktuelle temaer, og går hardt inn i research. Dessuten kan krim være en fin måte å ventilere over at verden ikke er det rettferdige stedet vi skulle ønske. I krimbøker er loven og rettferdigheten synonymer. Skurkene slipper ikke unna. I den virkelige verden skjer jo det, dessverre.

Kriminelle skurker – hvilke fascinerer deg?

Ingen! Generelt er skurker og kriminelle uinteressante. De er kjedelige! Som krimforfatter må vi gjøre dem spennende. Jeg er mer interessert i det som skjer med vanlige mennesker som opplever usedvanlige ting. Hvordan de reagerer på grusomhetene utført av skurkene. Jeg tror det er det vi som lesere også er opptatt av – hvordan det går med de som kjemper i mot, de som møter ondskap og motsand, og hva det gjør med dem. Man kan dra sammenligninger mellom hvordan USA og Norge har reagert på terror, for eksempel … Hvordan ulike nasjoner reagerer ulikt på lik/ulik terror. Som enkeltmennesker møter vi også traumatiserende hendelser, men om vi velger å la dem omdefinere oss, som USA gjorde, eller nekter å endre vårt livssyn og ”way of life”, som dere har gjort i Norge. Det er heller reaksjonen som er interessant, enn selve handlingen, terroren og han som utførte den.

Mitt inntrykk er at det er ganske vanlig innenfor krim å hovedpersoner som ligner anti-helter. Hva er det med anti-helten som appellerer?

Jeg tenker at Charlie Parker er mer «compromised» enn han er en anti-helt. Han er en som har gitt opp, eller ofret biter av seg selv, på grunn av det han har opplevd og det han har valgt å gjøre i ettertid. Vi vet alle at hvite riddere ikke eksisterer, eller superhelter, istedet har vi vanlige mennesker som er villige til å ofre en bit av seg selv for å oppnå målene sine. De trår utenfor samfunnets regler og stier, og kjemper kamper vi ”vanlige” ikke orker tanken på. Disse karakterene er på sett og vis bedre enn oss, og vi ønsker at det skal være bedre; sterkere, mer utholdende, raskere, tøffere. Men det er heller det at de er merket av noe, enn at de er reelle anti-helter. Dessuten, helter er jo kjedelige. Perfekte, fornøyde mennesker er kjedelige. Og når vi har det perfekt og er fornøyde, så kjeder vi oss ganske fort. Vi trenger spenning i livene våre. I varierende grad.

I bokbadet med Jo Nesbø nevnte du at det var få irske krimforfattere mens terroren fra IRA pågikk. Har dette endret seg nå?

Å skulle skrive krim og spenningsromaner mens terroren var rundt deg, hele tida, var vanskelig. IRA dreiv ikke bare med terror, de var også organiserte kriminelle. Om man kom for nært virkeligheten som forfatter kunne det gå deg ille. I tillegg har ikke Irland hatt tradisjon for krim. Det vi var dyktige på var gotisk fiksjon, som for eksempel Bildet av Dorian Grey. De store gotiske romanene ble skrevet av irer. Og til og med nå, så leser ikke irer krim. I alle fall ikke av irske forfattere, med mindre de gjør det bra i utlandet. Om amerikanerne liker det, da kan vi også like det. Det må på en måte godkjennes av noen utenfra. Generelt kjøper ikke irer så mye irsk litteratur. Men ja, det har vært en oppblomstring av irsk krim. Det er bare det at det er amerikanerne som kjøper den.

Til slutt, har du noen gode forfattere å anbefale?

Mange! Ross  Macdonald, som skreiv psykologisk krim/spenningsromaner. Kona hans, Margaret Millar, skrev briljante fortellinger om kvinner i ”domestic situations”, altså kvinner som levde med vold i hjemmet. Patricia Highsmith, som blant annet har skrevet ”The Ripley Novels” (red. anm: The Talented Mr. Ripley) og en fantastisk roman kalt Deep Water. Jo Nesbø, naturligvis. Islandske Arnaldur Indridason. James Lee Burke, som muligens er den beste levende krimforfatteren … Og ellers har jeg forsøkt å lese meg opp på klassikere i det siste. Cormac McCarthy og Charles Dickens, for eksempel.