Jakten
Baroch Tendler
Cappelen Damm, 2009
130 sider

Johan går i 10. klasse på en skole på Grønland i Oslo, han er tater, han hater cornflakes, men er glad i kebab, bestekameraten hans heter Qasim og mora hans jobber i barnevernet. Det er høst i Oslo, det regner, og plutselig er hele livet hans snudd på hodet. Jakten er en heseblesende spenningsbok med høy pageturner-faktor, og jeg tenker, som jeg ofte gjør når jeg leser ungdomsbøker, at den fortjener et større publikum enn de som går på skolebiblioteket for å låne lesestoffet sitt.

Miljøet i Jakten er rått og brutalt, det begynner med et drap, mora til Mounir, en skolekamerat av Johan, blir funnet brutalt myrdet i bilen foreldrene hans eier, faren hans er forsvunnet og blir mistenkt for drapet, overskrifter om æresdrap og muslimer florerer i avisene, og samtidig oppdager guttene nazistiske slagord tagget på veggene i nabolaget, og konflikten kommer bare tettere og tettere på dem i løpet av de få hete høstdagene boka tar for seg.

Det er mye som skiller denne boka fra andre ungdomsbøker du finner i hyllene nå for tida, og det som kanskje slår deg først når du leser er språket. Johan er fortelleren, han er 15 år og han snakker og forteller som en gutt som bor på Grønland, preget av slang, kebab-norsk og utenlandske låneord. Mens jeg leste, var jeg både skeptisk og overbevist om hverandre. Til tider fikk språket meg til å tenke at boka er skrevet av en som bare tror han kan ungdommens koder, mens andre ganger funka det, eller om jeg skal si det som Johan: For det meste var det ganske chill.

Baroch Tendler er et pseudonym for en forfatter bosatt på Grønland, og i forlagets omtale står det følgende:

Han har vært skolelærer, pølsemaker og sosialarbeider. I skrivende stund jobber han som deltids skogsarbeider. Hans motto er at man skal skrive for å bli hørt, ikke for å bli sett.

Det som kanskje står igjen for meg som det fineste med boka, er respekten Tendler viser for karakterene han skriver om. Jeg tenker at han, eller hun, har hatt mye kontakt med ungdommer som kanskje likner på de som er blitt hovedpersonene i boka hans. Ungdommer bosatt på Grønland, 10. klassinger med bakgrunn fra hele verden side om side i samme klasserom, lærere, foreldre og i denne sammenhengen politifolk som ikke tar dem alvorlig, ikke hører på det de har å si, ikke gir dem rom for å vise hva de ser, hører og kan.

Men Tendler lager et bilde av Johan, Qasim og Mounir som jeg tror kommer til å bli sittende igjen hos meg som leser. At dette ikke bare er en spenningshistorie, men også en historie om kjærlighet, å bli voksen og ikke minst å finne ut at det kanskje er en gutt, og ikke en jente, som får hjertet ditt «til å kjøre rulleskøyter rundt om i hele kroppen din», gjorde meg ikke akkurat mindre imponert. Bare se på denne søte samtalen etter at Johan og Mounir har turt å kysse foran Qasim:

Mounir og jeg ble røde som tomater, men Qasim smilte bare.
«Hvis dere skal være kjærester, er det helt kult for meg. Jeg orker ikke at Johan ljuger for meg, så nå er katta ute av kofferten.»
«Det heter sekken.»
«Samma faen. Nå går jeg og skyter noen ender, så kan dere fiske eller kline eller gjøre hva pokker dere vil.»

Historien er godt fortalt, drivende og spennende fra første side, kanskje litt slitsom til tider der replikk-vekslingen mellom Qasim og Johan virker tilgjort og overdrevent fylt med slang, men alt i alt funker boka kjempegodt. Selv om den er spekkfull av action og til tider ganske grove voldsbeskrivelser, så er boka gjennomgående morsom og fylt med en positiv tone som ga meg en god følelse i magen mens jeg leste.

Coveret på boka viser en nærmest filmplakat-aktig forside, tre ungdommer, et hakekors og en ganske creepy mann med pistol og dress pryder fronten, og det ser ut som en skikkelig guttebok, men jeg vet ikke om jeg som skolebibliotekar ville turt å anbefale denne leseropplevelsen til den tøffe gutten på 15 som ber meg tips, kanskje mest på grunn av at jeg ville vært redd for hvordan han ville reagert når spenningsboka ikke bare handler om skyting, nazister og mord (selv om det er mye av det, for all del) men også det å sove inntil en gutt, stryke ham på kinnet og kysse ham, helt på ordentlig, og skjønne at man kanskje er gandu (Qasims ord for homo).

Men kanskje er jeg blitt en av de voksne som tror at kidsa ikke forstår seg på alvor. Kanskje fortjener denne boka alle de tøffe guttas oppmerksomhet, og ikke bare jentenes. Hvis jeg hadde hatt litt av erfaringen og gutsa jeg tror Tendler har, så ville jeg kanskje trukket fram akkurat denne boka når den tøffe 15-åringen kom for å få en anbefaling.

Når jeg tenker meg om, så tror jeg det ville funka.