Linda Boström Knausgård
Helioskatastrofen
Roman, 2014
Forlaget Oktober
Som Athene fødes Anna ut av sin far, ut i et liv der hun ikke kan finne tilbake til verken ham eller seg selv. Knausgård har skrevet en moderne Athene-myte – en roman om en tolvårig jente som blir priset som en velsignelse, men som er sin egen verste fiende.
Anna fødes ut av farens kropp, tolv år gammel i en rustning. Med et altoverskyggende skrik forsvinner han tilbake i sin schizofrene lidelse som tar ham vekk fra henne. Naken som menneske, og uten et forhold til verden og dens ord, blir Anna plukket opp langs veien. Mellom enorme mengder med snø finnes det en familie som vil ha henne som fosterbarn. Som datter. Men Anna blir aldri deres datter. Hun søker etter kontakt med sin far gjennom brev hun sender i posten og etter oversikt over navnene på de greske øyene. I et samfunn der hverdagslivet dreier seg rundt pinsemenigheten, blir hun ført opp på talerstolen foran alle menneskene. Og hun taler. Hun taler uavbrutt, på et språk som kommer fra et sted langt inne i henne, som kommer fra de greske øyene. En myte som finnes inni henne, som ingen andre forstår.
Språket i verket reflekterer Annas søken etter ord. Idet hun leter og smaker på ordene verden tilbyr henne, blir hun et bilde på schizofrenien. Hun leter rundt i de andres språk, men taler selv flytende og uavbrutt et språk hun ikke selv kan forstå.
Det var som om den jeg var og det livet jeg levde ikke tålte spørsmål. Jeg følte meg svekket. Ja, akkurat det ordet kom til meg. Jeg så meg selv løpe på en eng jaget av en bueskytter. Pilene slo ned rundt meg og jeg visste at én eneste pil skulle være nok til å felle meg i bakken. En pil og jeg ville ligge der døende i gresset. Jeg ville forblø og ingenting av det som var kjent for meg ville finnes i min nærhet.
Splittelsen mellom det indre og det ytre står sentralt i romanen. I bokens andre del tar den psykiske sykdommen overhånd, både over Anna og språket hun formidler gjennom. En velutført undersøkelse av en ung jentes kamper i sitt eget hode, og en sår skildring av hennes uløselige bånd til en far som har forsvunnet inn i schizofreni. Hun sender brev med selvkjøpte frimerker til sin far, og får svar som hun tolker i detalj. Kommunikasjonen de har gjennom brevpapiret virker utilstrekkelig. Hvordan kan språket være noe annet en utilstrekkelig når man skal tale med faren som fødte deg ut av seg selv?
Verket er både komplisert språklig og lett tilgjengelig på samme tid. Og det er nettopp Annas nesten barnlige leten etter ord som gjør den så forståelig, samtidig som den bringer på banen en rekke dypt alvorlige problemstillinger som angår ensomhet, psykisk sykdom og følelsen av å være alene i verden. Bruken av det mytiske fletter seg på elegant vis inn i det kalde og hverdagslige – igjen et trekk som underbygger romanens splittelse på flere plan.
På mange måter er teksten vanskelig å beskrive, fordi den selv hele tiden tematiserer problematikken i å inngå og beskrive den verden man er en del av.
Bokens andre del foregår på en sykehus, og på innsiden av Annas hode. I en tåkete tilværelse der døden er den eneste redning skildrer hun innsiden av sin hjerne fra sykesengen, skildrer innsiden. Det å gå utenfor er en maktkamp som hun nesten ikke kan klare.
Evighet. Hvor skremmende er ikke det ordet? Å få dø. Å få dø. Å få gå fra liv til det store stille rommet som døden var. Å få kjenne de siste hjerteslagene. Denne befrielsen ble nektet meg. Hvorfor?
Fordi jeg var Athena.
Med et språk som tematiserer det usigelige har Knausgård skapt en bok, og en karakter, som gjennom en ung jentes øyne klarer å formidle spørsmål om død og liv, språk og stillhet – og alt det indre som ligger imellom.
Folk kommenterer