Etter festen
Hans Petter Laberg
Roman
Cappelen Damm, 2010

Jeg leser en del ungdomsbøker, og jeg liker å lese ungdomsbøker. Jeg vet at de er beregna på yngre lesere enn meg, en annen målgruppe enn den jeg representerer, men jeg pleier sjelden å føle meg utenfor. Om jeg ikke er 15 år nå, og om jeg ikke leser som jeg gjorde da jeg var 15, så husker jeg fortsatt hvordan det var, hva jeg var opptatt av, hva jeg tenkte på, hva jeg følte og ikke minst hvordan hverdagen min var. Jeg synes det er viktig at en ungdomsbok snakker det språket jeg husker fra den gang, at en ungdomsbok handler om de tingene jeg husker var viktigst for meg. Jakten av Baroch Tendler er et perfekt eksempel på en bok som funka som faen, selv om jeg ikke har vært i nærheten av like dramatiske opplevelser som det hovedpersonene i den boka er.

Etter festen er en mer dempet bok, og sikkert også beregna på litt eldre lesere enn det Jakten er. Da jeg så omslaget til boka i nyhetsmagasinet til Cappelen Damm bestilte jeg den med en gang. Jeg ble enda mer sikker da jeg leste baksideteksten.

Jeg har nesten glemt hvor mye jeg gledet meg til den lørdagen.
Kanskje fordi jeg har jobbet så hardt etterpå for å glemme den.

Her har vi en spennende setting, en forside som lover fester som minner om de jeg alltid drømte om da jeg var yngre (men som jeg selvfølgelig aldri var på), sikkert en trist historie som hovedpersonen prøver å glemme og forhåpentligvis ispedd litt kjærlighet, morsomme replikker, forelskelse og forbudte slurker med øl.

Boka handler som forventet om en fest hovedpersonen vil glemme, om en jente ingen lenger prater med, om kamerater med vittige replikker og sine egne problemer å tenke på og kleine samtaler med enda kleinere foreldre. Historien er to-delt, det er nåtid og jeg-personens hverdag, som er ispedd små biter av en historie som fant sted på den omtalte festen. Hva har jeg-personen gjort? Hvorfor er han så sint på seg selv? Hvorfor har Karianne slutta på skolen?

Boka tar opp et alvorlig tema og jeg regner med den er mynta på ungdommer i samme alderen som hovedpersonen (tipper de går på videregående). Da jeg leste ungdomsbøker, leste jeg alltid om eldre ungdommer. Det var kjedelig å lese om en 11-åring hvis jeg var 12, da ville jeg lese om 14-åringer. Da jeg var 14, ville jeg lese om 16-åringer, og da jeg ble 16 var jeg for lengst begynt å lese bøker fra den vanlige romanhylla på biblioteket. Min gjetning er at flest 14-15-åringer vil plukke med seg Etter festen fra nyhetshylla på biblioteket og jeg føler for første gang at jeg var langt utenfor bokas målgruppe, så langt utenfor at min lesning ikke vil boka godt. Jeg likte den ikke, i det hele tatt. Og her er grunnen:

Jeg slipper faren og mora mi forbi og lukker døra etter dem. Jeg er glad jeg slipper å sitte der og høre på alt det pisset som en eller annen innleid fyr kommer til å si. Det var bare noen på skolen som ble uvenner, men problemet var jo at de bestemte seg for å slå hverandre halvt i hjel, og da ble det plutselig styr.
Vi må lytte til hverandre. Lytte. Lære å snakke sammen.
Det er det samme for meg om noen idioter prøvde å drepe noen andre idioter på skolen. Det ville jo bare betydd at vi ble kvitt noen som aldri skulle ha vært der i det hele tatt.

Er det bare jeg som hører stemmen til Håvard Bakkes rollefigur Pelle fra Døden på Oslo S her? Jeg håper det. Ikke noe vondt om 80-tallet, men å lese en hel bok og ikke klare å fri meg fra å høre den høyt i hodet mitt som en lydbok lest av en fyr fra Borgen Skole med ullgenser og hockeysveis ble altfor mye for meg. Jeg tror en 14-åring i dag vil la dette gli glatt forbi og tenke at det er en spennende fortelling om noe veldig trist og feil som skjedde på en fest. Jeg tror at dette har muligheten til å bli en sterk bok for mange unge mennesker i dag, og at de ikke kommer til å tenke seg om to ganger mens de leser, for de har ikke sett verken Borgen Skole eller Døden på Oslo S. Jeg tror at min referanseramme ødelegger lesningen, selv om Hans Petter Labergs kjennskap til 80-tallet er større enn min, og han muligens henter historier fra en ungdomstid som ville glidd rett inn i de pastellfargede hjemmefestene jeg bare har sett på TV.

«En modig bok» er det mange som har sagt om denne utgivelsen. «Sterkt tema», «viktig å ta opp», og jeg er ikke uenig i noe av det, men jeg må med hånda på hjertet, eller ti kniver i det, si at det ikke traff meg i det hele tatt.