Irredeemable
Mark Waid og Peter Krause
16+ nummer, BOOM! Comcis 2009-2010.

Supermann er den kjedeligste av alle superhelter. Ikke bare er han en helgen for småborgerlige familieverdier, han har ingen moralske eller fysiske svakheter. Forfatterne måtte faktisk finne opp kryptonitt bare for å introdusere et spenningsmoment til den originale tegneserien. Jeg har derfor lenge tenkt at det er lite man kan gjøre med konseptet og personen Supermann. Så feil kan man ta.

Mark Waid har tidligere skrevet for Supermann, og da han forflyttet seg til det lille tegneserieselskapet BOOM! i 2007 fikk han muligheten til å utforske sider ved karakteren Supermann som DC ikke akkurat tillater. For å få dette til lager han supermannanalogen Plutonian. Han er også et romvesen fra en annen planet som får superkrefter av å være på jorden, og han er hovedpersonen i Irredeemable.

Irredeemable utforsker hva som kan skje når man plasserer gigantiske mengder ansvar på skuldrene til en mann med enorme superkrefter men en heller ustabil psyke. Waid vrir og vender på supermannkonseptet her, fra oppveksten som en ”perfekt” speidergutt som får liten forståelse fra den noe trangsynte bygda han vokser opp i, til den tragiske (og realistiske) reaksjonen til seriens Lois Lane analog når hun oppdager at Plutonian har forfulgt henne i en årrekke forkledd som hennes bebrillede kollega. I tillegg er det lite takk å hente for å være hele jordens beskytter, og han blir oftere saksøkt for skader og hærverk enn takket for sine mange heltedåder.

Plutonian kan høre alle stemmene som roper ut til ham om hjelp for den minste ting, og det er ikke mulig å hjelpe alle, særlig etter som folk begynner å be om hjelp nærmest uansett hva som er problemet. Til slutt bikker det helt over for ham. Nøyaktig hvorfor finner vi ut etter som serien går sin gang, men det er helt klart at Plutonian ikke lenger har noe behov for å kontrollere verken sitt voldsomme sinne eller sine enorme krefter. Resultatet er ganske forferdelig, og detaljert illustrert.  Her trekker serien veksler på at den er illustrert som mange andre superheltserier, med ”pene” bilder og polerte overflater. Dermed blir kontrasten til handlingene som utføres enda større,

Plutonians venner og støttespiller jobber iherdig med å stanse ham, men det kommer snart for en dag at ingen av dem er så stabile og plettfrie som de selv ønsker å utgi seg for. Irredeemable tar opp en rekke klassiske spørsmål innen heltemytologi, som for eksempel ansvar for egne handlinger og selvtekt. Det mest spennende med serien er at den, slik jeg ser det, angriper pliktetikk som ofte ligger til grunn for mange superhelter. De fleste karakterene i Iredeemable har tidligere gjort handlinger fordi det er deres plikt og for det de er ”gode” handlinger, uten å reflektere over hva som ligger til grunn for denne definisjonen. Særlig er Plutonian bundet av pliktetikk som han lært under oppveksten, og når den bryter sammen under sterkt press har han ikke lenger noe moralsk kompass overhode. Han er ute av stand til å se hva som er riktig eller galt utenom reglene han har lært.

Jeg liker Irredeemable ganske godt, men noen ganger blir parallellene til Supermann litt for store. Jeg misliker konseptet så sterkt at selv om Waid på mange måter har vrengt det fullstendig er det likevel noen ganger litt irriterende å lese. Et annet problem er at Irredeemable på mange måter tar opp igjen Alan Moores tema fra The Watchmen, og blekner litt i sammenlikning.

Waid har og skrevet en festlig miniserie kalt Empire, som også kan anbefales.  En tragedie i 7 deler om en mann som erobrer verden, men finner ut at det ikke gjør deg lykkelig. Festlige saker det også, men man må tolerere at alle hovedpersonene er moralsk forkastelige drittsekker. Heldigvis har det aldri vært noe problem for meg.