Den umulige kjærlighetens hus

Christina López Barrio

Bazar Forlag, 2012

 

Det finnes to typer grusomme bøker; de som beskriver ondskap på en så god måte at man nesten ikke greier å lese den og de som er så dårlig skrevet at man ikke klarer å lese den. Den umulige kjærlighetens hus er et eksempel på den siste kategorien.

Det hviler en mørk forbannelse over kvinnene i Laguna-slekten. De forelsker seg i menn som forlater dem, og så kan de ikke finne noen andre siden de bruker resten av livet på å lengte. Forbannelsen gjør også at de bare kan få jentebarn, slik at forbannelsen blir umulig å bryte. Vår heltinne, fattige Clara Laguna, faller for en kjekk godseier av grunner som i beste fall er uklare.  Mens Clara er opptatt med å være forelsket i en mann fra en høyere klasse, løper den halvblinde mora rundt og spår tilfeldige mennesker i katteskjelettet hun alltid bærer på. Etter noen fryktelig pinelige scener med godseieren og Clara på eikelunden, blir hun gravid og slektsromanen er i gang. Forbannelsen lurer i bakgrunnen, og slår til akkurat da jeg ventet det. Godseieren påpeker nemlig forsiktig at han ikke kan gifte seg under sin stand, men kjøper en villa til henne og datteren i et forsøk på å gjøre det rette. Clara blir så sint at hun gjør om villaen til et bordell, og så følger massive mengder med bakgrunnsinformasjon om mannen hun kjøper møbler av, byens prest og en advokat. Villaen blir hovedkulissen for Laguna-kvinnene uten at det går helt klart frem hvorfor de blir.

Det er i det hele tatt vanskelig å forstå noe som helst av det de driver med, og når det en sjelden gang blir tilbudt en forklaring, gir den virkelig ingen mening. Så går forbannelsen i arv, katteskjelettet dukker opp noen ganger og mennene de elsker drar eller blir drept. Mennene som reiser har jeg ingen problemer med å forstå, for mer endimensjonale kvinner skal du lete lenge etter i verdenslitteraturen. Da jeg rundet 200-sidersmerket hadde jeg sluttet å bry meg om kvinnene og denne forbannelsen, for jeg ville bare at det skulle ta slutt. Da var det 180 sider igjen.

For jeg kan tilgi så mangt når det gjelder logiske brister og treg handling bare språket er godt. Det er det ikke.  Det hele begynner så fjongt med ”jegerne, innsvøpt i høst, viste stolt frem sitt bytte, i den gylne vindens første kast. (…) Stemmene deres, garvet av et langt livs frost, gryteretter og messer, gled i ett med det visne løvets rasling. De yngste kvinnene, derimot, gjemte seg bak gardinene for å kikke på jegerne uten å bli sett, for å snakke med dem uten å føle dødens nærhet.” Det blir bare verre. En høstmorgen er enorm, lyset kommer i munnfuller og Claras øyne ligner på moden hvete. På et tidspunkt menstruerte himmelen snø og diverse himmellegemer er til stadighet på selvmordets rand.  En av personenes liv sammenlignes med en elv som er dødelig såret, og det påpekes rett som det er at personene har svarte pupiller. Jeg liker språklige bilder godt, men det må gjøres litt mer elegant for at det skal fungere.

Mangelen på eleganse er vel egentlig hele romanens største problem, for her hersker overtydeligheten. Jeg hadde en klok norsklærer på videregående som sa at romaner er som veier forfatteren og leseren skal bygge sammen. Her, derimot, får vi servert en vei som ikke bare er helt ferdig, men bestående av blinkende lys, piler og politifolk i refleksvester som dirigerer trafikken. Det blir rett og slett alt for mye, alt for langt og alt for kjedelig.