Arto Paasilinna

En lykkelig mann

Aschehoug 2011 (norsk)/1976

Til å være en forholdsvis tynn og enkelt skrevet bok er En lykkelig mann forbausende mangefasettert, og en morsom og tankevekkende kritikk av nordisk småbyliv i etterkrigsårene.

På oppdrag for Veivesenet sendes ingeniør Akseli Jaatinen til den lille byen Granbacka for å bygge en bro over en elv. Gjennom utradisjonelle organisasjonsmetoder og gode leder- og inspiratoregenskaper makter han å få broen bygget på rekordtid, men han erter samtidig på seg byens borgerskap. En viktig bakgrunnskunnskap her er forståelsen for motsetningene mellom De røde og De hvite i Finlands borgerkrig. Den gamle broen var åstedet for et viktig slag som De hvite vant, og byens borgerskap har denne seieren som en sentral del av sin egen selvforståelse.  Jaatinens ledelsesmetoder innebefatter tettere fraternisering med arbeiderne enn hva vanlig er, og han mistenkes for å ha røde sympatier. Han kommer på kant med byens ordfører og prest, forelsker seg i en kommunesekretær, får sparken i Veivesenet og blir kjeppjagd fra byen etter fullført oppdrag. Vel hjemme i Helsinki bestemmer han seg for å ta hevn. Han starter sitt eget ingeniørselskap, vinner gjennom tildekking anbudet om å renovere kloakkanlegget i Granbacka og ansetter alle sine gamle arbeidere fra brobyggingen.

Den første tredjedelen av boken, frem til dette punktet, er stort sett morsom lesning, men ikke noe mer. Paasilinna skriver enkelt, beskrivende og følelsesløst, på grensen mot den naiviteten vi her i Norge kjenner fra Erlend Loes tidligste verk, som Naiv.Super og Tatt av Kvinnen. Det beste eksempelet på denne litterære enkelheten er beskrivelsen det første seksuelle møtet mellom Jaatinen og Leea.

Utpå morgenkvisten, før det ble lyst, kledde Leea seg naken og trakk med seg Jaatinen inn i senga. Så skjedde det som pleier å skje i sånne situasjoner.

Så skjedde det som pleier å skje i sånne situasjoner. Så enkelt. Ingen Bad Sex Award-nominering. Ingen meningsløse detaljer. Bare helt enkel beskrivelse, nok til at vi får vite det vi trenger, ingenting mer.

Dagny Taggart møter Greven av Monte Cristo i finsk innpakning

Ved Jaatinens gjenkomst til Granbacka blir vi kjent med helt nye sider av ham, og historien får et mye høyere sosialt konfliktnivå. Frem til nå har Jaantinen fremstått som en rettskaffen og omtenksom leder og en dyktig ingeniør som har blitt urettferdig behandlet, men ikke noe mer. Herfra og ut er han en visjonær industrientreprenør av Dagny Taggarts format, men med Greven av Monte Cristos hevngjerrige gjennomføringsvilje. Etter å ha gjennomført renoveringen av kloakkanlegget utvider han virksomheten og etablerer sin egen fabrikk i byen. Gjennom dristige låneoperasjoner får han så for egen maskin anlagt jernbane til fabrikken og makter dermed ikke bare å opprettholde med å øke fabrikkens lønnsomhet og dermed sine egne finansielle muskler, han spiller også lokal motstand ut på sidelinjen. Ayn Rand ville vært stolt. Ved hjelp av sine økonomiske midler kjøper han så lokalavisen og gjennom den monopoliserer mediedekningen ved lokalvalget. Dette gir ham det kommunestyret og den ordføreren han ønsker, som igjen innsetter ham som rådmann i kommunen. Med bedriftens økonomiske makt og sine egne og alliertes reguleringsmyndighet utmanøvrerer han deretter sine fiender. Det er her jeg faller av i min i utgangspunktet nokså ukritiske beundring av entrepenøren Jaatinen, og til dels også av Paasilinna. Dette er direkte udemokratiske metoder som passer best i korrupte mafiavelder, og ikke i veldrevne stater. Samtidig er det en form for kynisk maktutøvelse som jeg som statsviter tross alt må tildele sin velfortjente respekt. Dette er rett ut av Alexander Dumas’ manus, godt komplementert av Machiavellis teser om spill og hersk.

Som bedriftsleder plasserer Jaatinen seg et sted midt mellom sosialdemokratiets posterboy og den klassisk konservative paternalisten. Han har god kontakt med produksjonsgulvet i bedriften, kjenner håndverket og tar selv i et tak, og inviterer representanter for fagforeningene inn i bedriftsstyret. Samtidig er han den tydelige og ubestridte sjefen og samfunnsstøtten som verken er redd for å utøve makt eller står tilbake for å yte en skjerv til arbeidernes trengende familier.

Som byens ubestridte høvding glir Jaatinen lenger og lenger inn i rollen som gammeldags fyrste, hevet over verdslige lover. Han trekker det så langt at han blir polygamist, han gifter seg med Leea, men tar også til seg sin kjære kommunesekretær som fullverdig ektefelle. For virkelig å sementere denne posisjonen lar han bygge et nytt hus med en hoveddel og to fløyer, en til hver av sine fruer, hvorpå han bytter mellom dem ettersom det passer ham.

Markedsindividualistisk samfunnskritikk

En lykkelig mann er en særdeles god kommentar til de jantetendenser og lukkede små- og lokalsamfunn som de nordiske landene er preget av. På hver sin måte representerer for eksempel Ibsens Brandt og En folkefiende mange av de samme trekkene ved det ene individet som trasser den kompakte majoritet og de etablerte strukturer og velger å følge den idé eller de verdier han tror på

Boken er også et stykke antikapitalismekritikk jeg ikke har sett for ofte, og som får meg til å trekke på Ayn Rand.  De nordiske landene utgjør i en internasjonal sammenheng en sosialdemokratisk bastion, og private entreprenører og investorer, som Sam Eyde, familier som Andresen og Wilhelmsen i Norge og Wallenberg i Sverige har like ofte blitt motarbeidet og sett på som klassefiender som de har blitt hyllet som samfunnets støtter. Jaatinen er en oppkomling, kanskje mer på linje med Kjell Inge Røkke og Stein Erik Hagen enn nevnte familier, og representerer derfor heller ikke gamle, diskré penger, men er nyrik og med en oppførsel på tvers av etablerte normer. Samtidig bidrar Jaatinen, gjennom sine investeringer, sitt pågangsmot og sin vilje til å ta sjanser, til å blåse liv i en by som er i ferd med å forfalle. Hans inntog betyr nye arbeidsplasser, industrialisering og økonomisk vekst.

En lykkelig mann er en morsom, enkel, lett- og velskreven kritikk av sosiale normer og konvensjoner i etterkrigstidens rurale Finland, med beskrivelser som gjør den gjeldene for hele Norden. Ingeniør Jaatinen er bokens ubestridte helt som gjennom hardt arbeid, mot og vilje til å ta sjanser klatrer til toppen av samfunnet. At dette gjøres ved tidvis umoralske og antidemokratiske metoder, uten at disse problematiseres det minste, er kanskje det eneste som er å trekke på en ellers spennende og morsom bok.