Jeg er ikke så opptatt av den gode historien. Det jeg leter etter i en bok er overraskende bilder, beskrivelser av velkjente ting på en helt ny måte. Boken trenger ikke en gang å ha en sammenhengende handling for å fange meg. Mye sterkere leseropplevelser gir bøkene som er fragmentariske, assosiative og intense. Som sirkler rundt noen få sentrale hendelser eller temaer. Som inneholder så mye, men bare røper litt og litt.
Boken som siste fikk meg til å glemme at jeg sto på et kjempefullt tog en regnfull morgen på vei til en middels-interessant forelesning, var Elskeren, eller L’amant av Marguerite Duras. Boken, som er fra 1984, er pensum i et fag jeg har om selvbiografi med Humboldt-universitetet. Å møte en bok helt uten forkunnskap eller forventninger er ofte et godt grunnlag for intense leseropplevelser. (Dette er noe så fryktelig som en norsk oversettelse av en tysk oversettelse av den franske originalen:)
Denne aldringen var brå. Jeg så hvordan et ansiktstrekk ble fulgt av det neste, hvordan forholdet mellom dem endret seg, hvordan øynene ble større, blikket bedrøveligere, munnen mer bestemt og foldene i pannen dypere. Istedenfor å bli forskrekket, fulgte jeg ansiktets aldring med den samme nysgjerrigheten som jeg for eksempel hadde i møtet med en bok.
Elskeren er en kort selvbiografisk roman på bare noen-og-hundre sider. Den tar utgangspunkt i et par år i hovedpersonens ungdomstid i Indo-Kina, der Duras også vokste opp og gjorde erfaringer som ble avgjørende for hennes karriere som forfatter. Den aldrende hovepersonen forteller om et intenst forhold til en kinesisk businessmann fra hun var 15 til 17, som ikke gikk upåaktet hen i en fransk koloni på 30-tallet. Samtidig som denne handlingen ligger i bunnen, er romanen like mye en springende refleksjon om å eldes, om en ustabil morsskikkelse, om begjær, om erindring og om identitet. Boken skifter stadig perspektiv og hopper frem og tilbake i tid. Det som gjorde at jeg glemte tid og sted denne torsdags morgenen var de sanselige beskrivelsene av lyder, lukter og farger. Det nøkterne og samtidig intense språket. Setningene som graver seg inn under huden. Som tvinger en til å stoppe opp og tenkte.
En dag, jeg var alt gammel, kom en mann gående mot meg i inngangshallen i en offentlig bygning. Han presenterte seg og sa: ”Jeg kjenner deg fra gammelt av. Alle sier at du var svært pen som ung, jeg er kommet for å fortelle at jeg synes du er penere nå. Fremfor ansiktet du hadde som ung kvinne, foretrekker jeg dette, det herjede.
For romanen mottok Duras den prestisjefylte Goncourt-prisen. Marcel Proust fikk denne i 1919 og Simone de Beauvoir in 1954. I say no more.
Folk kommenterer