Dette er en ganske uskyldig liten fortelling. Det er ikke engang sikkert den er helt sann. Men den var trolig dramatisk nok for de involverte.
Vi skal til midten av 60-tallet, til en episode beskrevet i Espen Haavardsholms mimreroman Tjue. Forfatteren, kjæresten Maria og fire venner er på hyttetur i Rondane. Under en dagsutflukt mister de retningssansen i stadig tettere skodde, i våte klær, på stadig mer vasstrukne treski. Desperasjonen fører dem til slutt ned i en egenutgravd snøhule.
Der inne tilbringer vi natta sammen – tre og tre i skjeformasjon med jentene innerst mot stearinlysvarmen i midten…Inni den trange snøhula – der vi gjennom demokratisk utposjonerte andeler med sjokolade greier å få en brukbar stemning – anvender vi kvelden til å kåre århundrets mest skjellsettende billedkunstnere, filmregissører, dramatikere, sangerinner, jazzsaksofonister, tegneserieidoler, barndomshelter og filmskuespillerinner.
Neste dag kommer de tilbake til hytta og stuper i seng. Selv den insomnia-herja Elias Skogge sover tungt og lenge. Neste morgen nekter Elias – gårsdagens sjakkvinner – å bli med ut på skitur. Den unge forfatteren har fått en idé, har mer lyst til å skrive. Blygt unnskylder han sin motvilje mot å legge ut på en ny tur utendørs.
Avreisedagen blir alle skiene adressert sendt til stasjonen «Oslo ø». Men Elias Skogge ombestemmer seg og omadresserer skiene sine til «Skarpsno», under påskudd av at det er lettere å hente dem der. Men Haavardsholm stiller seg noget tvilende til Elias Skogges egentlige motiver.
I fantasien har jeg et bilde av at de tunge arveskiene etter kolonialhandler Skogge kommer til å bli stående i forvaring på den vesle jernbanestasjonen ved Skarpsnoparken, helt til stasjonen noen år etterpå blir nedlagt av NSB – og at Elias siden ikke går mer på ski, men at disse arveskiene blir hans siste, og at uka vår i Rondane og natta da Maria, jeg og Elias satt i skjeform i snøhulen, derfor er hans avsluttende vintererfaring med «vidderne», der oppe i den norske fjellheimen.
Det er nesten utilgivelig idiotisk å gjengi historier om snø og skigåing midt på sommeren, men det finnes alltids en unnskyldning. For Haavardsholms studiekamerat «Elias Skogge» – en langstrakt krølltopp – er bedre kjent som Dag Solstad. 16.juli fyller han 70 år.
Redaksjonen i Bokmerker lover å ta en skål!
Trackback/Tilbaketråkk