Tegnet av Henrik Koppen

Tegnet av Henrik Koppen

Med fortellerkunst forbinder man gjerne noe gammeldags. Noe de drev med rundt et bål midt i ingenmannsland. Noe forbeholdt små kjerringer uten tenner i små mørke hytter med en halvmeter under taket. Da jeg hørte om et studium i fortellerkunst var reaksjonen etter følgende en blanding av vantro og fascinasjon. Går det virkelig an å studere det over flere semestre? Hvem er det som har interesse av det i våre dager? Og hva i alle dager trenger man det til i 2013?

–       Jeg må innrømme at vi sliter litt med Asbjørnsen og Moe-stempelet. Folk tenker at fortellinger er beregnet på barn, eller at det er for spesielt interesserte, mens det egentlig passer for folk flest.

Heidi Dahlsveen, fagansvarlig for Fortellerkunst ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), møter mine fordommer i døra. Ildsjelen kan fortelle at utenom fulltidsstudiet, som inngår som en del av bachelorgraden i drama- og teaterkommunikasjon, er det to åpne deltidsstudier om emnet. På tross av et relativt lite fag, er det likevel ikke så smalt som man kanskje skulle tro. Hun nevner alt fra førskolelærere, advokater, sykepleiere og skuespillere til bønder som tidligere studenter i faget.

–       Det er et bredt fag som kan brukes i mange sammenhenger, hevder Dahlsveen, som selv har bakgrunn fra litteraturvitenskap og teatervitenskap.

Elin Fallem, lærer ved Oslo By Steinerskole, tok deltidsstudiet i 2010-2011 og understreker nettopp den store variasjonen.

–       Det var utrolig spennende med så mange forskjellige folk helt fra 23 år og opp til 78 år, alle med svært ulik bakgrunn.

En lang prosess

Men selv om det er et tilgjengelig felt, er det likevel på mange måter utfordrende for det moderne mennesket, understreker Dahlsveen. Jeg, forfatteren av denne teksten, vet med meg selv at jeg ofte har problemer med å se en hel film i et strekk uten å gjøre noe annet ved siden av.

–       Det er krevende for konsentrasjonen å lytte over tid, kan Dahlsveen si seg enig i. I tradisjonen ligger forholdene til rette for at man skal kunne fortelle lange historier, gjerne over flere dager. I dagens samfunn er man derimot vant til stadig å bli stimulert med informasjon, bilder og lys.

En viktig del av studiet er derfor nettopp å øve seg på å lytte, samt å tilpasse fortellingen til tilhørerne. Jeg har selv venninner som automatisk blir midtpunktet i enhver samling fordi de er så innmari gode til å fortelle. De kan få folk til å gapskratte av den minste hverdagshendelse. Det er med andre ord ikke i innholdet spenningen ligger, det er i måten det fortelles på.

–       Hos oss handler det ikke bare om selve fortellingen, men om fremførelsen av den, sier Dahlsveen. Da er møtet med lytteren sentralt. I en fortellersituasjon er man ikke alene, og man har både som forteller og som lytter et ansvar for situasjonen sammen.

Jeg kommer aldri til å glemme min bestemors fortellinger. Hver gang vi kom på besøk ville vi høre eventyret om Smørbukk. Det å kunne fortelle levende, det skape stemning, bryte opp formelle situasjoner og få folk til å slappe av er en gave noen har fått fra naturens side. Likevel kan det til en viss grad læres.

–       På studiet jobber vi med hele prosessen fra å velge ut en historie og frem til selve formidlingen. Derimellom ligger en lang kreativ fase og bearbeidelse av fortellingen for å gjøre den mest mulig troverdig. Fortellingen må dessuten gjøres samfunnsaktuelt. Selv om den handler om troll, må det settes inn i dagens kontekst på en eller annen måte, eventuelt som metafor.

Hun forklarer hvordan dette er helt i tråd med den muntlige tradisjonen. De opprinnelige muntlige fortellingene var i stadig bevegelse og utvikling i tid og rom, og stivnet først i en fast form etter at de ble skrevet ned.

Tegner av Henrik Koppen

Tegnet av Henrik Koppen

Fortellingens makt

På 1930-tallet skrev den tyske teoretikeren Walter Benjamin om fortellingens død på bekostning av informasjonen. Den (naive) fortellingen bukket under for krigens grusomhet, og etterpå var det ikke lenger mulig å fortelle på den tradisjonelle måten. Likevel viser fortellingen seg mer levedyktig enn antatt.

–       Fortellingen har gjenoppstått, samtidig som den egentlig hele tiden har vært til stede i det offentlige rom. Det er mange som er opptatt av fortellingen, journalister, prester, skuespillere og forfattere, for å nevne noen. Samtidig er det mange potensielle historier som aldri får utløp på grunn av overfortolkning, hevder Dahlsveen.

For der alt vi blir presentert for i dagens samfunn er sterkt vinklet, er den tradisjonelle fortellingen objektiv og distansert, og ligger på den måten åpen for tolkning. Likevel er det ikke til å komme utenom at det ligger mye makt i den gode fortellingen. Bare tenk på Tusen og én Natt, der prinsesse Sjeherasad fikk beholde livet ved å fortelle sultanen historier natt etter natt.

–       Fortellingen er tradisjonelt et uttrykk for mindretallets kamp mot overmakten, opplyser Dahlsveen.

Men at det ligger mye makt i fortellingen betyr samtidig at det er lett å misbruke den, påpeker Dahlsveen, og trekker frem Hitlers bruk av den norrøne mytologien i sin propaganda. Derfor er det desto viktigere å kjenne til fortellingens grep.

–       Vi blir daglig servert mange historier gjennom nyhetene, blogger og andre sosiale medier, fortellinger som er sett fra ett perspektiv. De som får mye plass får også mye sympati, slik at det oppstår tydelige skurker og ofre. Ved å være klar over sånne grep, vil man ikke så lett la seg blende av fortellingene, men gjøre seg opp sin egen mening om saken.

Som poteten

Som ved alle studier, må man spørre seg hva man kan bruke Fortellerkunst til i praksis. Dahlsveen har svar parat.

–       Det er som poteten, man kan bruke det til det man ønsker. Noen tar sikte på å leve av å være forteller. Samtidig er det å lage gode historier relevant i mange yrker.

Fallem, som jobber som litteraturlærer på Oslo By Steinerskole, begynte på studiet først og fremst for å få flere redskaper å bruke i undervisningen.

–       Jeg ønsket meg et større repertoar av fortellinger, da jeg ser på den muntlige fortellertradisjonen som en berikelse i undervisningssituasjonen.

Fallem har stor tro på det levende ordet, noe hun blant annet har fått ved å fortelle historier for elevene på skoleavslutninger.

–       Det er stor forskjell på å lese og fortelle. Når man forteller har man ingen jukselapper eller hjelpemidler, men er helt ”naken”, noe som gjør det lettere å få kontakt og holde på interessen til tilhørerne.

Gjennom kurset har hun opplevd å bli tryggere på det å fortelle lengre historier for et større publikum. I tillegg til teknikker for å lære lengre historier utenat, har hun også lært å bli seg selv mer bevisst.

– Etter hvert som man blir eldre, legger man ofte til seg en del uvaner, og da er det fint å ha noen som kan pirke på aspekter ved kroppsspråket og stemmebruken som ofte er ubevisst. Man kan alltid bli en bedre formidler.

Likevel finnes det ingen fasit. At det finnes mange ulike fortellerstiler ble spesielt tydelig i variasjonen fra lærer til lærer.

–  Spesielt interessant var det å observere at lærerne, som alle er på toppen i sitt felt, ofte ga veldig forskjellige, og dels motstridende råd.

En gave i hverdagen

Det handler om å finne sin egen form, tror Fallem, som hevder at hun har fått utbytte ikke bare på det profesjonelle, men også på det personlige plan.

–       Jeg har fått mange nye fortellinger, noe som er en gave. Gjennom studiet ble nysgjerrigheten min vekket, og jeg leter hele tiden etter nye fortellinger.

”I am a storyteller” sa Karen Blixen med sin karakteristiske aksent. Historiefortellere er morsomme og inspirerende mennesker, mennesker man vil være sammen med. Dahlsveen legger vekt på at det ikke bare er i arbeidslivet at man kan ha glede av å være en god forteller. Også i hverdagen kommer man opp i mange situasjoner der det fortelles.

–       Middager er jo den typiske situasjon der man sitter sammen og forteller. I en familie er det gjerne de samme historiene som fortelles igjen og igjen. Dette er en  kjempefin og viktig tradisjon som skaper felleskap. Fortellingen er ikke bare god underholdning, men også en måte å dele av erfaringer og opplevelser

Personlig fortelling

Fallem ble overrasket over nettopp hvor personlig kurset ble.

– Gjennom den store overvekten av jeg-fortellingen, kom man nært innpå den enkelte. På den måten ble vi godt kjent.

Fallem anbefaler kurset på det sterkeste, til alle.

–       Alle yrker burde ha et fortellerkurs!

Hos Dahlsveen er det heller ingen tvil.

–       Jeg har verdens beste yrke!

Så er altså ikke fortellingen utdatert. Den er i aller høyest grad tilstede i dagens samfunn. Med en evne til å fortelle på linje med klovnefisken Merlin i Finding Nemo, er det nesten så jeg vurderer å ta meg et fortellerkurs selv. Det hadde kanskje ikke vært så dumt å ha et par gode fortellinger i ermet. Kanskje jeg en gang i tiden kommer til å bli like flink til å fortelle om Smørbukk som min bestemor. Men da må jeg øve.

 

Tips: Hvordan bli en bedre forteller:

–       Tro på det du skal snakke om. Fortell noe du brenner etter å fortelle.

–       Ikke pugg hele teksten, men lær deg strukturen i den.

–       Bruk gjerne Storyboard, der du tegner fortellingen. Man husker lettere i bilder.

–       Øv deg på å fortelle til venner og bekjente og be om konstruktiv kritikk.

–       En god introduksjon er viktig.

–       Bruk ditt eget språk og din egen dialekt, men unngå slang.

–       Pusteteknikker kan være hjelpsomt.

–       Ta kunstpauser.

–       Ha blikkontakt med den du forteller til. Det handler om å skape en situasjon sammen.