Da det ble ryddet i kjelleren hjemme hos mine foreldre, ble det oppdrevet litt av hvert, blant annet en gammel bok. Boken heter Verdens undergang, er fra 1910 og skal ha tilhørt min oldermors tante Alethe. Frøken Alethe må ha vært en dyster sjel, for inne i boken fant jeg et avisutklipp med nekrologen til forfatteren, den franske astronomen Camille Flammarion, som var død i 1925.

Den fine, innbundne boken med dyp røde permer, forside preget i gull og illustrasjoner av en rekke franske kunstnere er en blanding av et populærvitenskapelig verk og science fiction. Bokens handling er satt til det 25. århundre, da verden står i umiddelbar fare for å bli utslettet av en komet. Det er imidlertid ikke de mange teoriene rundt kometens bane og virkningen av et eventuelt sammentreff, ei heller den dystre stemningen eller dramatikken som er det mest fascinerende med denne boken, men hvordan forfatteren forestiller seg verden 500 år frem tid. Da er det vanlige fremkomstmiddelet luftskip og man bruker tamme aper som tjenere. Men ikke alle Flammarions spådommer er like på jordet. Både at pressen er blitt upålitelig og bare opptatt av å selge flest mulige aviser og at ”Europas Foreenede Stater” har avløst ”det i det stridbare Nationer adsplittede Europa” fremkaller visse assosiasjoner. For ikke å snakke om at deler av Paris ville bli sprengt i luften i 1950 (riktinok av ”de internationale Anarkister”). Og samtidig er det så naivt. Selv om fin de siecle var preget av mye dekadanse og dommedagstenkning, kunne man 1910 ikke i sine villeste fantasier forutsi all den grusomhet som kom til å prege de følgende tiårene.

Kometens virkning er likevel ikke så skjebnesvanger som fryktet og ”lidt efter lidt genvandt Menneskene deres Fatning og begyndte paaany at føle Lykken ved at leve.” Boken fortsetter så med å tegne opp verdenshistorien ti millioner år frem i tid – en ren fornøyelse å lese. Innen det 25. århundre vil krigen være forsvunnet, beseiret av logikken og moralen. I år 3000 vil jordens befolkning være på hele 3460 millioner. Og kvinnen kan selv velge sin ektefelle. Hennes hode er imidlertid fortsatt mindre enn mannens, men båret med en ”gratie” som veier opp for det. Det skjeve kvinnesynet er så innhyllet i sjarme, at selv ikke den mest hardnakkede rødstrømpe kan la seg tirre. En annen godbit er beskrivelsen av det nyeste nye innen moderne teknologi:

Telefonoskopien satte øjeblikkelig hele Verden i Kundskab om enhver vigtig eller interessant Tildragelse. Et Stykke, der blev spillet paa Theatret i Chicago eller Paris, kunde samtidig høres og sees i alle andre Byer paa Jorden, – hvis Nogen havde Lyst dertil. Man trykkede blot paa en elektrisk Knap, og den Forestilling, man ønskede at overvære, præsenterede sit ufortøvet for Ens Øjne og Øren.

Også språket, da dere. Jeg blir så henrevet av det høytidelige og poetiske språket. Jeg mener, hvor finner du i dag setninger som: ”Truselen var gyseligere end Døden selv, der dog sætter en Grænse for, hvad vor Sjæl kan lide. Men at leve i uophørlig Frygt er som at dø tusinde Gange”. Flammarion går heller ikke av veien for tørr humor:

Menneskeheden havde ikke længere nogen Interesse, der var den dyrebar, men Hjærtet bankede med sygelig Hast i Forventning om det nære Endeligt. Hvor hen man saa, mødte Øjet kun blege, udtærede Ansigter, fortrukne og slappe av Søvnløshed. Kun den kvindelige Forfængelighed holdt endnu Stand […].

Sammen med boken arvet jeg en ting til – det uferdige strikketøyet til min oldermors tante Alethe, som døde i 1939. Hun ble 90 år gammel, på tross av at hun var sykelig hele livet.