Those with nothing are crossing borders. Those with strength are crossing borders. Those with ambitions are crossing borders. Those with hopes are crossing borders. Those in pain are crossing borders.

We Need New Names av NoViolet Bulawayo er en oppvekstroman som også tar oss med på en reise fra et land i Afrika til USA. Så vidt jeg husker blir det aldri sagt hvilket afrikansk land det er snakk om, men jeg vil tro at forfatteren har Zimbabwe i tankene. Vi følger tett på én karakter, Darling, gjennom hele boken fra livet i slummen, Paradise, som tiåring, til livet som tenåring i USA. Det er en forflytning fra fattigdom og sult, men også fra et nært sosialt fellesskap som hovedpersonen ikke finner igjen i det amerikanske samfunnet. Der får hun riktignok mer frihet og fokuset er heller på slanking enn hvordan man skal skaffe neste måltid. Begge samfunnene blir beskrevet på en undrende og naiv måte som gjør at vi som lesere konstant føler oss som utenomjordiske vesener som kommer til jorden for første gang, for plutselig ser man ting fra en litt annen vinkel.

Måten Bulawayo skriver frem hovedpersonen på, gjør at man som leser har inntrykk av at det er de ytre hendelsene som er hovedpoenget i denne romanen. For meg er ikke Darling en veldig interessant karakter, hun er nærmest bare et par øyne som skal hjelpe forfatteren til å formiddle den egentlige historien. Dette synes jeg fungerer veldig godt, for selv om den inneholder en rekke traumatiske hendelser, blir ikke inntrykkene servert deg med hauger av patos. Blikket til hovedpersonen skaper en slags matter-of-fact-stil, men likevel ved hjelp av spennende bilder. Et eksempel på dette er når det blir fortalt at en av hennes bestevenninner som tiåring har blitt voldtatt og nå er gravid. Vi får først vite at venninnen hennes ofte må ta pauser i lekingen og løpingen fordi det er slitsomt med så stor mage og fordi det gjør vondt. Hovedpersonen reflekterer ikke videre rundt dette, det blir bare fortalt. Det gjør at vi som lesere må ta i mot denne informasjonen og prosessere den alene. Det er også en episode hvor de gjennom lek har tenkt å ta abort på barnet. Her blir også hva de gjør beskrevet uten mye formidling av tanker og følelser. Dette kan være en måte å illustrere hvordan hovedpersonen tenker for å greie å overleve i denne virkeligheten, enten som en type virkelighetsflukt eller som en aksept av tingenes tilstand. Eller det kan være en måte å få oss som lesere til å tenke på, uavhengig av karakterene i boka.

Jeg liker veldig godt hvordan Bulawayo bruker lek som et gjennomgående motiv. Mens Darling fortsatt bor i Afrika er hun ofte ute med vennene sine og leker eller stjeler frukt fra de rike områdene. De leker en lek som går ut på å være et land som stenger ute andre land og de leker «find Bin Laden». Det er også en fantastisk, sår sekvens hvor de har sneket seg inn på begravelsen til en myrdet frihetsforkjemper, og etterpå spiller ut mordet hans og situasjonen rundt det gjennom lek. Inkludert morens sorg og lokalbefolkningens reaksjoner eller mangelen på det. Når hun kommer til vesten gjør de det til en lek å se på porno og som all annen lek i boken får det en seriøs tone når de snubler over en video av kjønnslemlestelse. Det er kanskje ikke så rart å sette disse sammen med tanke på misbruket og slaveriet som sexindustrien er ansvarlig for. Det er også interessant å se hvilke konsekvenser denne overfladiske tilnærmingen til sex får senere i romanen.

Når jeg tenker tilbake på boka ser jeg alt veldig godt for meg. Afrika er full av farger og rødt støv som fester seg til bare føtter. Mens den beskrivelsen av USA som jeg husker best er en sekvens hvor hun står og betrakter snøen. Kontrastene er store, både til Afrika og til forventningen hennes. USA var det hun hadde lengtet etter, det rike landet alle kjendisene kom fra. Hvor man hadde iPod, mat og kunne få en god utdannelse og jobb. Når hun blir eldre oppdager hun hvor vanskelig det er å få skolegang og jobb hvis du ikke har penger og særlig hvis du ikke har oppholdstilatelse og vi får et lite innblikk i hverdagen til ulovelige vaskehjelper og fabrikkarbeidere som nærmest jobbes ihjel. Men mens Darling enda er ung holdes drømmen om USA ved like. Jeg fikk veldig mean-girls-vibber. Unge tenåringsjenter som bare bryr seg om shopping, sminke og gutter. Hun glemmer snart å holde kontakten med vennene og familien i Afrika. Og med dette i bakhodet synes jeg det var interessant hvordan hun beskriver tilnærmingen til gutter og kjærlighet. Alt handler om det ytre, de drar ut og danser, gnir seg opp mot fremmede gutter, kliner osv. Situasjonen som blir skrevet frem, skaper en ganske ekkel følelse og Bulawayo er flink til å få frem det triste og litt absurde med den typen «kjærlighetspraksis». Etterpå drar Darling hjem, ser seg i speilet, pusser tennene nøye, til og med skrubber tunga med tannbørsten, noe hun ellers aldri gjør. Allikevel skryter hun av at hun klinte med noen, til venninnene sine. Dette er ikke bare et eksempel på en type kjærlighetssyn, men også hvor langt borte hun egentlig er fra vennene sine. De bare gjør ting sammen og snakker ikke mye om hvordan de egentlig føler seg, eller hva de egentlig mener om ting som går litt dypere enn gutter, musikk og klær.

Jeg vet ikke om det er fortellermåten, men det er veldig fokus på de ytre tingene gjennom hele boken. Både i Afrika og USA, men på hver sin måte. I Afrika fokuseres det på å tilfredsstille primærbehov, mens i USA er det utseende, status og penger. Dette ytre fokuset finner vi også igjen i Darlings forhold til religion. Hun forstår Gud som en type ønskebrønn og som et redskap til å forandre den fysiske verden. Hun snakker også om at man kan finne Jesus som om det skulle bety at man fysisk kan finne Jesus. Den Afrikanske kirken som blir beskrevet i boken er en superkarismatisk menighet styrt av en korrupt og ganske creepy prest. Det er mye fokus på åndeutdrivelse, tungetale, helbredelse fra sykdom og veldig følelsesmessige gudstjenester. Mennene i boken er fraværene, både mentalt og fysisk, og mange drar for å arbeide i andre land. Faren til Darling kommer til slutt hjem etter mange år i Sør-Afrika, døende pga. aids. De tilkaller presten så han kan be for at faren skal bli frisk. Presten ber, men han forteller dem at det bare vil funke hvis de gir ham penger. US dollars.

Det er tydelig at det ligger mye arbeid bak boken. Den refererer ofte til seg selv og henter opp igjen bilder og temaer, som gjør at du føler du nærmer deg mer og mer jo lengre du leser. Det er liksom små drypp, heller enn at du får alt på en gang. Et eksempel på dette er fotografering. En ytre ting som gjentas på forskjellige måter for å skape en følelsesmessig effekt. Først var jeg veldig fan. Hvite rike folk som tar bilde av barna i Afrika som må smile og se blide ut skal de få mat og gaver, men egentlig skammer de seg over sin fattigdom. Rike områder med store, tomme hus blir beskrevet som museer fulle av bilder av døde og levende familiemedlemmer. En beskrivelse av en helt vanlig stue med familiebilder på veggen ble plutselig helt absurd. Hvorfor gjør folk dette? Hvor kommer denne dokumentasjonstrangen fra? Og senere er det rart hvordan fotografering er helt normalt når hun kommer til USA. Men er dette «dumme»-hvite-folk-som-tar-bilde-av-barn-i-Afrika-poenget litt billig? Jeg blir ikke enig med meg selv.

En av svakhetene til boken var at den ofte kunne virke som en type checklist. «Har jeg med slum, fattigdom, voldtekt? Ja, bra. Da mangler jeg bare litt selvmord, rasisme, aids, skolemassakre og ulovlig innvandring». Det var noen ganger hvor jeg tenkte «ja, så klart, du må for all del ikke glemme dette og dette». Jeg ser veldig godt at det kan være et irritasjonsmoment for mange og jeg hadde litt inntrykk at hun overdrev for å få frem et poeng. Mulig jeg har lest for få av denne typen bøker, men jeg synes allikevel det funka. Kanskje også fordi språket var så bra; det hadde veldig fin flyt og rytme. Jeg likte godt gjentagelsene av motiver, og både interessante og overraskende bilder gjorde at de typiske tingene man hører om fra «Afrika» eller «USA» ble gjort levende og føltes mer virkelig enn når man, paradoksalt nok, ser det på nyhetene.