Ubestemt tid
Jan Grue
Gyldendal 2011
123 sider
Ubestemt tid er tolv noveller som i tematikken kretser rundt tid. Forfatter Jan Grue lar seg ikke begrense, han skriver vilt om tidsreiser, mytiske figurer, og tid som kan manipuleres. Kanskje kan man si at det er science fiction, men novellene har alle et slags filosofisk tilsnitt, og en sterk mytisk bakgrunn, som gjør at sjangerbetegnelsen føles feil. Han nærmer seg tid fra både et teknisk ståsted, med tidsreiser og tidsmanipulasjon, samtidig som han klarer å få fram det personlige og allmenne i hvordan vi forholder oss til tid. På sitt aller beste minner Jan Grues andre novellesamling om Tor Åge Bringsværd. Det er en hedersbetegnelse som ikke alle er forunt, men sier noe om det potensialet som ligger i samlingen. Tekstene er Bringsværd-aktige når de er mytiske og ubestemmelige på en fascinerende måte. Likheten mellom måten de skriver på er spesielt slående når du tror du får tak i en mening, men ikke er helt sikker. Leseren vet på samme måte som karakterene i tekstene ikke alt om det som har skjedd, og hva som faktisk skjer.
Samtidig er det på ingen måte en problemfri samling. For min egen del har jeg litt problemer med å lese bøker der det er så tydelig at forfatteren har bakgrunn fra et humanistisk fakultet. Referansene våre blir så like når vi alle har lest litteraturhistorien, antikk historie og språkfilosofi. En slags påtrengende intertekstualitet som føles påtatt. Da er det bedre når Grue nærmer seg det enkle, eller det abstrakte. Personlig finner jeg det mer sjarmerende og interessant å lese ”Bank”, en novelle som nesten er en videreskriving av Momo – eller kampen om tiden, enn ”I biblioteket” om Jorge Luis Borges som drømmer.
Generelt er det et ankepunkt mot helheten at det føles lite originalt, noe som er litt paradoksalt når man først skriver historier som heller mot den ”fantastiske” sjangeren. Jeg nevnte Momo-referansen, som i seg selv fungerer, men i sammenheng med at mange av novellene kretser rundt lånte ideer som er ganske gjenkjennelige i populærkulturen. «Flere kvelder» føles for lik American Gods, premisset i «Mulligan» husker vi kanskje fra Harry Potter, og selv om jeg liker «Dry Martini» godt, føles konseptet med den ”tapte uka” litt brukt. Gjenbruk av ideer er absolutt ikke et problem, og er det hele vår kultur hviler på, men jeg mener man bør kunne løfte disse konseptene litt mer for å kunne forsvare resirkulering. For å låne terminologi, sampling er å foretrekke foran cover-versjoner. Det er ikke en helt rettferdig innsigelse, fordi historiene i seg selv ofte er fine, men helheten taper på at den ikke virker så genuint original som den kanskje burde eller kunne blitt. Hvis vi sammenligner med en novellesamling jeg anmeldte tidligere Dette forandrer alt av Bjarte Arneson, driver Arneson med enda større bruk av konseptideer fra vår felles bakgrunn, men den fullstendige utviklinga han gjør av dem løfter dem på en slik måte at det føles nytt likevel.
Min favoritt i samlinga er «Omega», der nettopp følelsen av ensomhet og svunnen tid får en mytisk karakter, og den gjør at jeg er interessert i å lese Grues forrige novellesamling, og hans neste.
Dersom sci-fi med hovudsakleg filosofisk tilsnitt ikkje er rekna som sci-fi, så må vel sjølvaste Asimov omtrent takast ut av sci-fi-hyllene, må han ikkje?
No har eg rett nok ikkje lest denne boka, men ut frå beskrivinga di får eg litt dei vibbene.