En venninne av meg ble liggende på sykehus i flere uker med en ukjent og plagsom tilstand. Den var alvorlig nok til at hun ikke kunne dra hjem, men likevel ikke  så alvorlig at legene klarte å finne ut av hva det var. Hun var bevisst, ved forholdsvis godt mot og stod på stedet hvil. Velmenende venner og bekjente kom på besøk både titt og ofte og alle tok med seg bøker. Tolstoj, Bjørneboe, Michelets siste og de Beauvoir – nå som hun hadde så mye tid til overs kunne hun jo bruke den til noe nyttig! Hun smilte og takket, takket og smilte, men var ikke entusiastisk. Hun hadde tenkt den samme tanken selv allerede første uken. Under vasken stod en REMA 1000 pose med Tetzchners legendariske utviklingspsykologi. 700 herlige sider og alt en trenger å vite om barn fra null til atten år. Hun hadde ikke bladd i den en eneste gang og skulle heller ikke gjøre det. De andre bøkene hun fikk ble liggende på nattbordet i en høy stabel.

Ettersom ukene gikk ble min venninne mer og mer passiv. Den ukjente sykdommen gjorde hverdagen udefinerbar og uutholdelig. Den gjorde henne tiltaksløs, selvmedlidende og helt ute av drift. Ja, hun ble rett og slett bare liggende – og hvis noen spurte henne hva hun tenkte på kunne hun fortelle at hun som regel ikke hadde en eneste tanke i hodet. Dette var skremmende. Hun hadde jo alltid hatt glede av å lese, skrive, eller bruke hodet på en eller annen måte. Bare ikke nå.

Det eneste hun klarte var å stable seg på bena en gang om dagen. Hun gikk i gangene, ned i kiosken, i gangene igjen og i kiosken en gang til. Og så en dag inn i fellesstuen. Der stod det en ustø bokhylle og i denne stod det ti ensomme Agatha Christie-pockets fra 80-tallet. Da skjedde endringen. På sykehuset – hvor ingenting ga mening og alt var usikkert – passet ingen bedre inn enn Agatha Christie. Rene kutt og enkle skudd, en dråpe arsenikk og ingen detaljerte beskrivelser av hverken kjøtt eller blod. Mysteriene gikk opp og ga mening. De slemme var slemme og de gode var gode. Min venninne frisknet til mens hun befant seg i en helt annen verden – på et britisk landsted, med ettermiddagste og hverdagshelter forkledd med blomstrete kjole eller snurrebart. Hun kunne ikke få nok. Hun begynte fra kant og leste og leste.

Da hun fortalte meg om dette lo jeg. Ingen hadde forventet at redningen skulle ligge i Agatha Christie. Tenk at alle de legendariske, intellektuelle bøkene måtte støve ned. Jeg gikk hjem og googlet «this book saved my life», og fikk 147 000 000 treff på 0,61 sekunder. Etter å ha sjekket ut noen av treffene ble det tydelig at det ikke finnes grenser for hvilke bøker som kan redde liv, så lenge de byr på enten flukt, identifikasjon, avledning eller tilfredsstillelse av lengsel. I min venninnes ære vil jeg derfor debutere som bokblogger ved å liste opp seks bøker jeg mener kan ha bidratt til min utvikling og livskvalitet. Bøker jeg vil elske og ære og ha i min bokhylle for alltid – i kronologisk rekkefølge, inndelt i femårige livsperioder, uten begrunnelse:

Skjermbilde 2014-12-13 kl. 22.23.520-5 år: David McKee – Kong Rollo

5-10 år: Astrid Lindgren – Mesterdetektiv Blomkvist lever farlig

10-15 år: Anne Frank – Anne Franks dagbok

15-20 år: Francescka Lia Block – Angel Juan

20-25 år: Ahdaf Soueif – I think of you

25-30 år: Jonas Gardell – Torka aldrig tårar utan handskar (romantrilogi)