I 2008 så jeg tilfeldigvis forsiden til noen små bøker i bokhandelen der jeg jobba. Bøkene het ting som Hvem er sint? Og Hvem blør? og hadde noen sjarmerende strektegninger i farger på forsida. Jeg leste bøkene på jobb, sto og lo i barneavdelinga, bestilte flere av dem, anbefalte dem til alle med små barn. Forfatteren bak disse bøkene er svenske Stina Wirsén, som også illustrerer bøkene sine. En typisk Wirsén-tegning kan se sånn ut:

Jeg lo som sagt av bøkene, men det skal ikke undergraves at de også ofte tok for seg mer alvorlige tema. Den siste boka jeg leste av henne, Liten, understreker kanskje dette best. Liten handler om Liten som bor i et hjem hvor det ofte blir bråk når den Ene og den Andre krangler og er sinte. Da blir Liten redd.
Selv om setningene er få og handlingen er trist, faktisk så trist at jeg går rett fra latter til gråten i halsen, så er humoren der. Bare det å kalle karakterene sine for Liten, Ene, Andre, Noen og Stor? Det er enkelt, virkningsfullt og morsomt. Setningene er få, men presise, og illustrasjonene er fantastiske. Se for eksempel på denne barnehage-gjengen her:

Jeg ler og ler når jeg ser på dette bildet, selv om det også er trist. Bare se på den som sleiker på ballen! Se på de rare formene og uttrykkene! Akkurat sånn er det i denne barnehagen, og sikkert i de fleste andre, tenker jeg. Akkurat sånn.

I de glade bildene er fargene varme, i de triste bildene er fargene kaotiske eller grålige. Liten har det ikke bra hjemme, og Liten går på besøk til Noen som spør om Liten har det bra. Men Liten tør ikke si noe, før på slutten av boka, når Liten forteller Store i barnehagen hvordan det er hjemme, og Store hjelper til – for de Store skal alltid passe på at de som er små har det bra. Sånn er det bare, skriver Wirsén.

Liten er en bok som kanskje passer best å lese med barn for å snakke om ting som kan være vanskelige, men den har også kvaliteter utover det pedagogiske. Dette er en god bok om noe vanskelig og stort, fortalt i et effektivt, smart og forståelig språk, som skildrer det å være liten og trist når noe er stort og vanskelig.

Jeg har ikke lest alt av Wirsén, men jeg kommer nok til å gjøre det, og jeg har alt kjøpt en haug av Hvem-bøkene hennes i gaver til små folk jeg kjenner, og flere skal det bli. Jeg elsker illustrasjonene hennes og de små, hverdagslige og samtidig quirky historiene hun forteller. Enten det handler om vanskelige ting eller bare litt vanskelige ting (som i Hvem sin mormor? der to søskenbarn krangler om hvorvidt mormor heter mormor eller farmor. Spoiler: hun heter begge deler!)

Jeg tror både små og store kan trenge litt Wirsén i livet.