Da JEG var ung! Da var forfatterne flinke og bøkene gode og alt var så mye bedre enn det er i dag!

Eller ikke. Da jeg var ung hadde ikke Maria Parr begynt å skrive og Harry Potter var bare et vanlig engelsk guttenavn. Uansett spør vi i dag: Hva var favorittboken din da du var ti år? Her svarer redaksjonen – du kan gjerne legge ditt svar i kommentarfeltet!

Kristin
Jeg var ti i 1996. Og jeg ville IKKE stolt på meg selv. I julebrevet det året skrev jeg to ting:

• Jeg har lest Sofies verden
• Jeg synes filmen var mye bedre enn boken om Ringeren i Notre Dame

Er ikke sikker på hva favorittboken var, men jeg har lyst til å si Matilda eller Boy av Roald Dahl. Men sannsynligvis var det egentlig TL-boken David. Eller Elizabeth-serien.

Lena
Jeg var veldig inne i spenning- og krim-sjangeren i mine yngre år, en trend som forsvant ganske raskt. Bobsey-barna og Nancy Drew var favorittene, og jeg løp rundt i nabolaget med morfars gamle forstørrelsesglass og håpet at noe mystisk hadde skjedd, noe jeg kunne oppklare. Dessverre ble det få (vel, ingen!) fremside-oppslag for detektiv Ramberg.
For å sikre litt kliss og klass, leste jeg også boken  Jørgen + Anne = sant av Vigdis Hjorth. Og ikke bare en gang, jeg levde på et tidspunkt i den boka. Fascinasjonen bunnet nok i at jeg drømte om å ha min egen Jørgen som jeg kunne sitte bakpå sykkelen til. Og så er jo boka godt skrevet da. For sitt publikum, vel og merke. Og så må jeg jo nevne Roald Dahls SVK, drømte meg helt bort i den også. Skulle gjerne lest Roald Dahl igjen, kjenner jeg.

Linn
Jeg fikk lånekort som niåring, og da leste jeg Grøsserne-bøkene til R. L. Stine fra perm til perm, gjerne flere ganger. Den første jeg lånte het Ligg unna kjelleren, og jeg leste den tre ganger i løpet av en helg. Jeg likte spenningsbøker, Hardy-guttene fant jeg på loppemarked for 10 kroner boka, jeg kjøpte sikkert 10-15 stykker. Så fant jeg Bert-bøkene av Jacobsson og Olsson, Berts første funderinger har jeg en lefsete utgave av fortsatt. Og så Maria Gripe. Alt av Maria Gripe. Tordivelen flyr i skumringen leste jeg med lommelykt under dyna sommeren da jeg var 10. Det samme gjaldt Spionene i Åreborg av Jacob Wegelius. Igjen og igjen og igjen. Det var en av mine beste lesesomre, helt klart!

Maren 

I 2001 var jeg en ti år gammel fantasyfanatiker. Jeg var forelsket i Aragorn, ventet utålmodig på brevet mitt fra Hogwarts, og kastet lengtende blikk mot alle store klesskap. Jeg var riktignok ikke spesielt entusiastisk til slutten av Narniaserien (jeg likte ikke hvordan eventyret endte for Susan), men alt frem til siste bok var verdt å lese flere ganger i året. Som alle andre leste og elsket jeg også Roald Dahl. Å, og nå holdt jeg nesten på å glemme Den Vesle Vampyren Rydiger! Den vesle vampyren var grunnen til at jeg var kronisk forkjølet på barneskolen; jeg insisterte på å sove med vinduet åpent, i tilfelle han skulle komme på besøk.

Det eneste ”ikke-magiske” jeg leste var Nancy Drew og Den hemmelige hagen, men det leste jeg til gjengjeld mange ganger (jeg ville mye heller lese en bok jeg visste jeg likte mange ganger på rad, enn å kaste bort dyrebar lesetid på en bok jeg kanskje ikke ville like. En dårlig (?) vane jeg stadig prøver å bli kvitt.)
Det slår meg nå at flere av yndlingsbøkene mine fra da jeg var ti, fremdeles er yndlingsbøkene mine i dag. Forever young!, og alt det der.

Nordis
I 1998 var jeg 10 år og hadde funnet en ny bok innerst på skolebiblioteket på Svolvær barne- og ungdommsskole. Jeg vet ikke helt hva jeg så etter da jeg lette etter bøker. Jeg hadde lest alt som fantes av Nancy Drew, både mammas gamle utgaver og det som var å oppdrive på fylkesbiblioteket. Boken som fanget min oppmerksomeht var Omvendt høst av Lise Männikkö. Den handler om Lissen (nesten alle hovedpersonene i norskstilene mine fra denne tiden heter Lissen eller Bea), og ble yndlingsboken min i de årene. Jeg leste den hver høst, faktisk. Det er litt morsomt siden boken handlingen foregår om våren. En merkelig tradisjon som jeg vurderer å ta opp igjen. For jeg tenker faktisk på denne boken hver høst. Det er spesielt stemningen i boken jeg husker. Lissen går av toget og forlater moren og mormoren som kjører videre sammen med livet hun er så lei av. Hun blir kjent med nye mennesker og drar på fester sammen med dem. Det jeg husker av handlingen er at Lissen sitter i et busskur etter en fest i et stort hus. Også husker jeg at hun spiser melboller, gnir harpiks på vindusruter, spyr bak en låve og møter en hun blir litt mer forelsket i enn kjæresten Vidar.

Rose

Jeg var 10 i 1999 (tiden går så fort!). Alle var overbevist om at alt kom til å gå i svart i 2000, mens jeg var mest opptatt av de fine sokkene jeg hadde fått til feiringen. Sorte med et fint motiv sydd med sølvtråd. Det var de fineste sokkene jeg hadde sett i hele mitt liv, og jeg brukte dem siden helt til de gikk i stykker (og nektet å kaste dem etterpå).

For meg var ikke Harry Potter et vanlig navn i England, men et fenomen. Harry Potter var kommet i hus før dette, men det var på engelsk. Jeg husker at jeg så på mammas utgave, og fikk henne til å fortelle meg hva  «Harry Potter is a wizard!» betydde.  Jeg husker bildet av en trollmann på baksiden, som så på meg med et lurt smil. Han voktet en verden jeg ikke fikk gå inn i. Jeg kunne jo ikke nok engelsk, og så jeg måtte vente en stund før han slapp meg forbi. Men den som venter på noe godt, får før eller siden en norsk oversettelse. Det jeg husker best fra å lese Harry Potter og de vises stein, var hvor levende boka var. Jeg ble varm i hele kroppen av å lese første den, og er en av de få gangen jeg har fått en fysisk reaksjon av noe jeg har lest (jeg gråter nesten aldri av noe jeg leser).  Harry og jeg oppdaget en ny og magisk verden sammen, og det var en fantastisk reise å være med. Boka er full av lys og humor, og selv om det blir skummelt mot slutten, blir det ikke for mørkt og trist. En perfekt bok for en tiåring!

Jeg tror at jeg ville ha sett det samme som Harry gjør i «The Mirror of Erised», men også det Dumbledore påsto at han så (jeg er fortsatt svak for sokker med et fint motiv). Jeg kjente meg igjen i Harrys trang til å komme tilbake kveld etter kveld, men som Dumbledore minner oss på i samme kapittel: «It does not do to dwell on dreams and forget to live, remember that».

Tora

Jeg var ti år i 2002. Og jeg leste hestebøker. Kun hestebøker. Jeg har lest nesten alle, lover deg. Biblioteket på skolen ble saumfart for hestelitteratur i enormt omfang.

Det romantiske plottet som ofte fulgte med hesteveddeløp, strigling og påsaling var nærmest uinterresant. Ville fordype meg i passager om fødsler av dødfødte føll, hestemuskler badet i svette og kapitler om å finne den helt rette hesten på auksjon. Kunne ikke tenke meg en større lykke en å eie en hest, finne en rød hoppe i skogen, temme en villhest eller å ri araberhester i fjellet.

Kate – som eide araberhingsten Shanti – var mitt største idol. Hun løp ut om natten i skotsk tordenvær og sov med hesten sin i stallen. Rømte hjemmefra mens hun red barbak, smurte hover inn i olje og var alene mot verden med den kastanjerøde følsome hingsten som hun betalte for helt selv.

Språket var dårlig. Historiene gjentok seg i det uendelige. De var langt fra komplekse karakterer. Men. Så lenge det handlet om varme hestemuler så slukte jeg det rått.

Fortell om deg selv i kommentarfeltet, a!