renberg-pixley-mapogoPixley Mapogo
Tore Renberg
Oktober 2009
212 s

Jarle Klepp er blitt 35 år gammel, har nettopp fått sin første journalistjobb og skal anmelde The Smiths på Øya 2007. Han henger med kompisene Helge og Hasse og et kobbel av mer eller mindre viktige kvinnefigurer. På konserten er også Lotte, som har blitt stor pike, gammel nok til å røske i tilværelsen til sin far med uventet kraft. Sjokket får Jarle til å gjøre ting han ikke trodde han noen sinne skulle komme til å bedrive. Hele romanen utspiller seg i løpet av en augustnatt i Oslo, og utforsker et vidt spenn av følelser.

I høst fikk jeg for først gang se Tore Renberg i virkelighetenStudentersamfunnet i Bergens høståpening, der han, i tillegg til å kåsere over studenttilværelsen, også leste fra sin forrige roman Charlotte Isabell Hansen. På opplesningen sa han at hans styrke lå i å lage gode karakterer, og skrive godt om ting han hadde kjenneskap til. I tillegg sa han at hans neste bok (Pixley Mapogo) skilte seg veldig fra de han har skrevet så langt. Til tross for at jeg kun har lest Charlotte Isabell Hansen og Mannen som elsket Yngve, er jeg tilbøyelig til å være enig.

Dessverre har Renberg ikke spilt på styrkene sine i denne romanen, karakterene står på stedet hvil der vi forlot dem i slutten av Charlotte Isabell Hansen. Bortsett fra at Lotte siden sist har blitt stor, at Hasse er gift, og Helge har blitt både gift og skilt, virker det nesten som om karakterene har stått på pause. Jarle har fremdeles hodet fullt av tanker om sin kommende storhet, Hasse har stadug vondt i ryggen og ser det episke i alt rundt seg, og Helge forbanner systemet.

Sist vi møtte Jarle, skrev han på hovedoppgaven sin. Det var ti år siden i Renbergs univers, likevel møter vi en Jarle som like godt kunne kommet rett fra universitetet. Hvorfor begynner han nå som journalist? Hva har han bedrevet tiden med? Hvorfor har han ikke blitt mer voksen med alderen? Vi møter enda en mann som lar seg hisse opp av sine egne tanker og ideer, mer sannsynlig hos en 17 åring eller til nød en 25 åring, men er det ikke på tide at Jarle Klepp lærer seg selv å kjenne bedre?

398px-Tore_Renberg_-Dag_Knudsen_08-

Tore Renberg - fremdeles en kjekk mann som sikkert vil skrive gode bøker igjen.

Her kan man jo anklage undertegnede for å henge seg opp i detaljer og behandle karakterene som mennesker, heller en romanfigurer, men det er jo nettopp derfor jeg har gledet meg over de andre romanene, fordi de karakterene var mennesker jeg ville bli kjent med. Spørsmålet er om Renberg har lært seg nye triks, og til dette må jeg si at han gjør forsøk, men det føles ikke veldig vellykket. Han prøver åpenbart å tematisere fremmedfrykt og rasisme, men Jarle Klepp som rasist er ikke spesielt overbevisende. For meg virker det som om Renberg skriver fra en posisjon der han gjør antagelser om hvordan norske hverdagsrasister tenker og handler, men for meg oppleves ikke Jarles tankerekker som autentiske:

Har denne mørke innvandreren smigret seg innpå den hvite jenta hele kvelden, fortalt henne historier fra savannene, kanskje mystiske fortellinger om tradisjonsrik dans rundt offerbålet, kanskje sørgelige historier om borgerkrig, barnesoldater og stammekonflikter? Har han lokket henne med på konsert til den eksotiske lyden av disse historiene fra fjerne, fargerike og varme himmelstrøk, har han vist henne arrene han har på ryggen etter piskeslag han har mottatt som barn, har han påkalt denne snøhvite jentas postkoloniale medlidenhet, har han fanget hennes uskyldige skandinaviske hjerte i en empatisk snare (…)

Det er med tungt hjerte jeg sier at jeg ikke kan anbefale denne boka. Men den er ikke bra, det er gjensyn med gamle venner, men du blir ikke glad for å se dem, du irriterer deg over at de ikke har kommet videre. Jeg er fremdeles forelsket i Tore Renberg, men inntil en ny roman vinner meg tilbake, er det ikke en litterær forelskelse, bare et avstandscrush.