Odd W. Surén
Usynlig for verden
Noveller og monologer
Aschehoug, 2015
Lånt på EbokBib
«Hvem er denne Edit? Går det an å røyke mennesker til bacon i skorsteinen? Hva er sannheten om Adalbrecht Eselruke? Kan man bli hjemsøkt av hakkespetter og hva blir det neste som går i stykker?». Forlagets beskrivelse av Odd W. Suréns nyeste bok stiller en rekke viktige, komplekse spørsmål. Et enda viktigere og kanskje avgjørende spørsmål er: Kan man la være å lese en bok som er illustrert ved en paraply stukket ned i en menneskefot? Spørsmålet svarer seg selv. Særlig når man har bladd til side 7 i ebok-utgaven og funnet følgende glitrende tilegnelse: «Til fru Blom. Nåja, fru Blom og fru Blom, fru Blom!».
Odd W. Surén er ikke blant de forfatterne som får størst oppmerksomhet, til tross for at han har et langt forfatterskap bak seg. Det tenker man er synd, når man begynner å lese de første novellene i denne rare, fine samlingen. Novellene bærer preg av åpenbar formbevissthet, og stor fantasi. En novelle handler i sin helhet om hovedpersonens forsøk på å huske en kvinne han har likt. Hun skifter kontinuertlig hårfarge, kroppsfasong og personlighet etter som han beskriver henne. En annen handler om Brage Høyby, som konstant opplever at ting rundt ham går i stykker. Novellen er fortalt av en fiktiv biograf som har førstehåndsinformasjon fra innsiden av hovedpersonens hode. Jeg lærer ting om meg selv. Som at jeg synes plutselig, uventet og kreativ vold kan være fryktelig morsomt. Og at gjentakelser med små variasjoner er like gøy som da jeg var barn. Og jeg lærer ting om verden. Som at det må mye Titralac til, om man ser seg nødt til å spise menneskebacon til hvert eneste måltid. Novellen «Kort fortalt, rent hypotetisk», hvor hovedpersonen «bare i teorien», «rent hypotetisk» tar livet av en hel masse kvinner og røyker dem til bacon i pipa si, er fin nok til å være verdt tiden det tar å lese hele boken.
Ulempen er at det – altså i teorien, rent hypotetisk – blir veldig mye baconspising i tiden etterpå, hvis jeg for eksempel røyker Else Mobakken i pipa, altså skorsteinen […] ikke minst med tanke på at det fremdeles er mye igjen av den ikkeeksisterende Berit Rukke, eller at det kunne ha vært det, hvis det ikke hadde vært rent hypotetisk, som det jo er, selvsagt.
Nå er det ikke alltid jeg ler like hjertelig. Forfatteren virker for eksempel i overkant opptatt av store damer. Formuleringer som «Smellfeite, halvgamle fleskesugger» og «den smellfete baken opp i været,» er det mange av. Jeg er nok ikke riktig leser når det kommer til humor som baserer seg på hvor tjukke noen er, og heller ikke harselering med folk som går på trygd. Skillet går kanskje mellom humoristen og novelleforfatteren. Det er den siste som får meg til å le. Den som leker med fortellerstemmer, og lager universer med andre regler enn vårt eget. Når jeg ler, er det fordi forfatteren har klart å formulere seg på en måte som overrasker, bryter med forventningene mine, tar meg steder jeg ikke ventet å bli ført. På sitt beste er Surén svært god på dette.
Onkel Matias sa: Røyking er veldig bra. En blir fortere voksen av å røyke. Og røykebein er ikke det minste farlig. En får så gode proteser i våre dager. Mye bedre enn de egentlige beina. Alle burde skaffe seg proteser!
Jeg har akkurat rukket å tenke at det ikke finnes noe dybde i disse fortellingene, bare tøys og fjas, da alvoret kommer. Andre del av boken omhandler Axel Myhre (Eller er det Ståle Namtvedt?), en middelaldrende forfatter som har skrevet første del under pseudonym. Axel Myhre, som jeg for enkelhets skyld kaller ham, er en tidligere lege som har mistet bevillingen sin. I tillegg til å utgi komiske noveller har Axel gjort seg rik på å skrive formelkrim under pseudonumet Olaf Dønnski. Axel går rundt i hjemmet sitt, handler alkohol på internett, og har drømmesamtaler med mennesker han aldri har truffet. Han kikker på damer i nabolaget sitt gjennom vinduet, og blir sittende ved siden av en alkoholisert eks-ordfører på bussen, og nyter at noen er mer mislykket enn ham selv. Humoristen er fortsatt til stede, men nå er det en mer håndfast, gjenkjennelig virkelighet som beskrives. Sjangeren blir også en annen. Plutselig er ikke Usynlig for verden lenger en novellesamling, men en roman om en ensom forfatter med rik fantasi.
Tidlig i andre del har Axel en samtale med en oppdiktet kvinne ved navn Kristin, hvor de diskuterer tekstene i første del. Axel fabler litt om at novellene egentlig handler om Amerikansk utenrikspolitikk, før han trekker det tilbake: «Jeg har i grunnen ikke pønsket ut noen metafor. Jeg liker ikke bevisste metaforer, allegorier, parabler og den slags». Ethvert forsøk på analyse blandes med tøys og tull, samtidig som Axel insisterer på et alvor i tekstene. «Morsomt er det i hvert fall» svarer Kristin til Axels forsøk på å analysere litteraturen sin. På et tidspunkt sier hun likevel: «Men det er noe der som jeg ikke får tak i, noe som bare viker hele tiden. Det er veldig irriterende». Og hun har rett. Det er noe ved denne boken som hele tiden synes å vike, som man ikke får helt fatt på. I motsetning til Kristin synes jeg ikke det er irriterende, men befriende. At man har muligheten til å analysere, irritere seg over at analysene ikke fungerer og bruke ord som «metafor», «allegori» og «parabel». Men at man også er fri til å slippe, uten at det blir mindre meningsfullt av den grunn.
Bokas beste øyeblikk må siteres. Axel Myhre ser gjennom vinduet på en av naboene, som lufter skilpadden sin:
Skilpadden går rett fram hvor enn hun setter den ned, hun pleier å la den gå på plenen utenfor huset, en kvadratisk plen, hun setter det tydeligvis temmelig tunge dyret ned i et hjørne, det kryper diagonalt over plenen, hun setter det i et annet annet hjørne og det kryper langs den andre diagonalen, dette gjør hun etter et bestemt mønster, for ikke å si at skilpadden har laget et bestemt mønster, en X, på plenen, som om den har krysset av på et kart, eller merket opp en landingsplass, kanskje det er enken som planlegger et besøk av luftambulansen, det skulle ikke forundre meg. Jo, det skulle det vel. Hun virket forresten veldig hyggelig. Så jeg ser henne, eller i hvert fall et menneske i hagen utenfor huset hennes langt borte, og det er vel henne, og jeg tenker at hun er en del av min krets, men jeg har jo ingen krets. Og så slår det meg at det ikke er noen landingsplass skilpadden har tegnet. Den har bare skrevet signaturen sin. For himmelens skyld.
Skilpadden har bare skrevet signaturen sin. Jeg leser sitatet på nytt og tenker: Det er dét denne boken er. En skilpaddesignatur. Det er fullstendig, uironisk meningsfullt. De av dere som har en følelse av å vite hva jeg mener med det, vil ha glede av å lese Usynlig for verden.
Trackback/Tilbaketråkk