Det har gått noen dager nå. Vi vet alle hva som har skjedd. Vi vet, men vi forstår det ikke. Det er ikke mulig å fatte, å begripe.

Vi gråter, stemmene våre skjelver, vi sier «hvordan kan dette ha skjedd», vi tørker tårene, vi gjør som vi blir fortalt – er åpne, er sterke, er stolte, viser omtanke.

På twitter har folk retweetet hverandre i ett sett, alt det fine vi har sagt til hverandre, all omtanken vi har vist gjennom ordene våre. Hjerter, Oslo, Utøya. Mer toleranse, mer åpenhet, mer kjærlighet. Mer frihet. Vi skal alltid ha friheten med oss. Friheten, og de som døde for den, og de som lever for den.

Og en gang, i tre år, var jeg medlem i AUF. Jeg var aktiv. Jeg var i lokallagsstyret. Dro på årsmøter i Troms Arbeiderparti. På kurs og konferanser. Jeg dro til Utøya. Kjørte over med MS Torbjørn. Slo opp telt. Ble solbrent. Satt rundt leirbålet. Hørte våre politiske ledere holde innledninger. Høre våre unge talenter holde innlegg. Vi sang. Vi sang. Kamerater, venner, AUF-ere.

Denne sangen er til friheten.

Du är det finaste jag vet
Du är det dyraste I världen
Du är som stjärnorna
Som vindarna
Som vågorna
Som fåglarna
Som blommorna på marken

Du är min ledstjärna och vän
Du är min tro, mitt hopp, min kärlek
Du är mitt blod
Och mina lungor
Mina ögon
Mina skuldror
Mina händer och mitt hjärta

Friheten är ditt vackra namn
Vänskapen är din stolta moder
Rättvisan är din broder
Freden är din syster
Kampen är din fader
Framtiden ditt ansvar

-Bjørn Afzelius og Silvio Rodriguez

sång till friheten