Påsken nærmer seg, og bokhandlernes geniale markedsføring gjør at det betyr krimtid. Selv har jeg planer om å lese Ballards Concrete Island og Banks Transitions i påsken, men jeg vet at tradisjoner er viktig. Så her er min påskekrimfavoritt.

Kriminelle handlinger er ofte kjedelige saker. Voldshandlinger er svært vanlig kost, og mord er ikke sjokkerende lenger. I tillegg er kriminelle ofte endimensjonelle personer i krimbøker.  Dette er en av grunnene til at jeg synes mye moderne krim er kjipe saker. Hardkokte politietterforskere eller dypdykkene reportere med bokstavrim i navnet som jager narkomafiaen, det virker som et transkript av en amerikansk TV-serie. I mange krimbøker er det selve jakten på morderen som har blitt målet, ikke mordmysteriet.

Virkelig god krim skrives det lite av lenger, og da mener jeg mysterie-romaner som krysser grensen mellom grøsseren og kriminalromanen. Det beste norske eksempelet er De dødes tjern av André Bjerke, og det er ikke tilfeldig at den er skrevet i perioden mellom 1920 og 1940. Det var tiden da denne typen bøker dominerte, kriminal litteraturens gyllne tidsalder. Sjangeren ble etter min mening ledet av det lukkede roms mester, John Dickson Carr.

Now there was something wrong here: and yet not wrong in the proper way

I 1981 ble Den Hule Mannen (1935) av Carr kåret til tidenes beste lukkede rom mysterie, den mest abstrakte av alle krimsjangere. Boken legger heller ikke skjul på at fortellingen har veldig lite med virkeligheten å gjøre. Dr.Gideon Fell, den korpulente mesterhjernen som løser mysteriet, ser på de to mordene i boken som rent intellektuelle utfordringer. Dette har han til felles med Sherlock Holmes, selv om Fell er en mye mer gemyttlig herre enn sitt noe slankere motstykke. Fell bryter også den fjerde veggen flere ganger i løpet av romanen, og refererer til sin rolle som en karakter i en roman. På den måten brytes alle illusjoner om at boken beskriver virkelige hendelser i en virkelig verden ned. Hele boken og alle rollefigurene er kulliser for å vise hvor mesterlig man kan myrde et menneske i et rom som er lukket og låst fra innsiden.

Den Hule Mannen er den beste typen krimbok, en bok uten kriminelle. Det er en bok der hjerne settes mot hjerne, og hvor man blir mer betatt av hvor sinnrikt selve mordet er mer enn hvem som har gjort det. Det er også en øvelse i observasjon, siden det teoretisk sett er mulig å finne ut hvordan mordene ble utført før Fell gjør det, om enn bare teoretisk i mine øyne. I tillegg ligger grøssertendensene og ulmer under overflaten, det gir en ekstra piff i mine øyne (Carr gjør dette enda bedre i Sort Messe).

Skal du kose deg med krim i påsken kan du gjøre dummere ting enn å plukke med deg Den Hule Mannen, eller hva som helst annet av Carr. Spennende biljakter eller realistisk handling er det lite av, men jeg vil hevde at moderne norsk krim også mangler dette. Ingen foreldre ved sine fulle fem vil kalle sine barn Harry Hole eller Varg Veum, og du har ikke like stor trang til å slå litt vett inn i hovedpersonen i Carrs romaner. Det er alltid et pluss.