1. Hvordan var leseåret 2018?
  2. Hva var den beste boka du leste i året som var?
  3. Har du noen lesemål for 2019?

 

Geir

1.Hadde jeg vært Bjarte Tjøstheim som prest hadde jeg vel sagt at 2018 var et “velsignet godt leseår”, før jeg kikket opp mot himmelen for å se om noen ville gi meg bekreftelse på hvor flink jeg hadde vært. Men spørsmålet er jo hva et godt leseår er; er det antall bøker, er det variasjonen, kvaliteten, gleden bøkene gir deg? I antall doblet jeg lesingen fra året før, i innhold valgte jeg en helt annen type litteratur enn jeg har valgt tidligere, og jeg har lest mer målrettet: Våren handlet om Sør-Amerika, sommeren om virkelige historier og om Afrika, høsten om reiser i Sørstatene, et valg som vil prege de første par månedene av 2019. Det gode var altså å kunne gå i dybden på noe, det ikke fullt så gode var opplevelsen av å være bundet til valg.

2. Den beste boka: Eller den mest betydningsfulle? Jeg føler enda at Ivo de Figueridos En fremmed ved mitt bord var den boken som traff meg hardest. Hans jakt på farens liv i Øst-Afrika, England og Norge er nesten en parallell til min egen historie; litt i jakten på min far, men først og fremst fordi boken beveget seg i et landskap som har formet meg sterkt.

3. Jeg skal gjøre meg ferdig med Sørstatene, så skal jeg til Sør-Amerika igjen, og må og vil lese José Luis Borges sin sangomsuste tekstsamling  Labyrinths, Eduardo Galeanos Open Veins of South America og Sigrun Slapgard sin Jeg har sett Jaguaren. Men ellers er jeg litt mett av lesemål. Å lese er utviklende, ikke en prestasjon. Å si at jeg skal lese så og så mange bøker, eller være så og så bevisst – tror jeg skal la det ligge. Så målet må vel være å lese det som gir meg mest til enhver tid; ikke kjøpe nye bøker men lese noen av de 150 uleste bøkene jeg har i hylla, og å skrive om de her på Bokmerker :)

 

Ingvill

1. Det førre året skreiv eg masteroppgåve, så eg hadde på førehand bestemt at 2018 ikkje var eit leseår, men eit skriveår. Likevel viste det seg å bli begge, sidan eg endte opp med å lese fleire bøker i løpet av eitt år enn nokosinne. Etter lange dagar med skriving, var det deilig å fokusere på noko som ikkje hadde noko med studiene å gjere. Den viktigaste grunnen til at eg vil kalle 2018 eit godt leseår er likevel ikkje på grunn av mengda bøker eg las, men heller dei minneverdige lesaropplevingane. Då eg las Carol av Patricia Highsmith i det knøttlille badekaret mitt den januardagen det snødde (noko som er sjeldan i Osaka). Då eg las The Hell Screen av Akutagawa Ryunosuke for å roe meg ned medan ein kraftig sommartyfon raste utanfor; vinden reiv i døra og taklyset flimra, og historia viste seg å vere minst like skummel.

2. For ein bokelskar med kronisk beslutningsvegring er dette eit umogleg spørsmål. Eg las nesten berre knakande gode bøker, men To The Lighthouse av Virginia Woolf, Koku av Lee Yangji og Ana av Oyamada Hiroko gjorde særleg sterke inntrykk.

3. I år fullfører eg studiene mine og flyttar heim til Noreg, så da vil eg lese meg opp på norsk litteratur som har vorte gjeven ut medan eg var borte. Eg håpar også på å komme meg gjennom Le Petit Prince av Antoine de Saint-Exupéry på fransk.

 

Linn:

1. Leseåret 2018 var ganske bra, vil jeg si. Jeg leste 106 bøker totalt – ikke fordi jeg har brukt så mye mer tid på papirbøker, men fordi mye av musikklyttinga mi har gått over til å være lydboklytting, og ikke minst er ebokbib-appen en trofast følgesvenn på farta, så hvis det er dokø eller et par minutters venting på bussen, så er det så lett, så lett, å slenge fram en diktsamling eller en novellesamling eller en ungdomsbok og plutselig være midt i lesinga. Jeg fikk ikke lest så mange hyllevarmere som jeg hadde planlagt, og jeg kjøpte for mange nye bøker, men det var et godt leseår, det var det.

2. Den beste boka er jo så mangt. La meg heller si det sånn her: Den morsomste boka var Bjarte Arnesons Du og jeg og Vito – en novellesamling der han tar utgangspunkt i kjente barnesanger og tar deg med til plasser du seriøst aldri har vært før. Favorittnovelle: den om de to munkene med stammeproblemer. (Vil du gjette hvilken sang? Det er så klart: Fader Jakob! Fader Jakob! Sover du? Sover du?) Den beste undergangsromanen var Mats Strandbergs Slutet. Den beste tredjeboka i en serie var Winterkrigen av Janne S. Drangsholt. Den beste boka om en skilsmisse var Maria Svelands Bitterfittan 2. Den beste lydboka jeg hørte på var The Hate U Give av Angie Thomas. Og den beste boka jeg leste, om man skal rangere det bare sånn, var Olav Løkken Reisops nydelige roman Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss, som røska i meg, sånn skikkelig. Å lese den boka var som å bli forelska i tekst. Så vakkert skrevet, som å lese både om seg sjæl og noen helt andre på samme tid.

3. Lesemålet mitt for 2019 er helt konkret å lese 106 bøker igjen. Men også å lese mer på samme måte som jeg gjorde i fjor – lese i alle ledige stunder, på lydbok, på mobilen, i senga, på bussen, på kafé, på kvelden med en øl, på morgenen til frokost, på stranda, i parken, i badekar (om jeg er på et sted med et badekar), ja, overalt og hele tiden! Jeg vil lese flere av bøkene jeg har kjøpt og som står i hyllene rundt omkring i huset mitt, jeg vil lese alle de bøkene som kom i 2018 som jeg ikke rakk å lese da – ved å enten kjøpe dem nå før jeg glemmer dem, eller reservere dem på biblioteket og bli overraska når det endelig er min tur (det siste er nok best for vekten av papirbøker i leiligheten vår, som tross alt ligger i andre etasje…) Jeg gleder meg til 2019. Jeg begynte året med Marit Eikemos Gratis og uforpliktande verdivurdering, hsom endelig dukka opp i ebokbib-appen min – det var en meget, meget god start.

 

Silje

1. 2018 ble et år da jeg fikk skrevet mer og lest mindre enn før. Mye tid har gått med på å fullføre bøker som jeg bare likte sånn passe (His bloody project av Graeme Macrae Burnet) eller ikke i det hele tatt (Dr. Sleep av Stephen King). Men de fleste bøkene jeg har lest har vært veldig fine leseopplevelser. Som Har døden taget noget fra dig så gi det tilbage, eller Allmenn teori om glemsel, eller Rase, eller Gratis og uforpliktande verdivurdering. Eller Alt er mitt av Ruth Lillegraven som jeg leste i jula og skal få skrevet et innlegg om snart.

2. Som de andre her, så leste jeg mye bra. Hvis jeg skal tvinge meg til å velge én, velger jeg å fremheve den som sitter sterkest igjen som leseminne fra 2018, som er Tante Ulrikkes vei.

3. Jeg begynner alltid året med store lesemål, og ser hvordan det går. Stort sett har målet vært ei bok i uka. Det gikk ikke i fjor, men jeg ser fremover. Målet er uansett kanskje ikke målet likevel, men en måte å få seg selv i gang på, få en god start på året. Jeg begynte 2019 med å fullføre to av de halvleste bøkene i bunken på nattbordet mitt, så jeg har allerede lest fire, tjohoo!

 

Mari

1. Tja, jeg husker faktisk ikke om jeg satte meg noen mål for 2018. Jeg skrev et litt optimistisk mål etter å ha registrert meg på Goodreads om 20 bøker og det fikk jeg ikke til. Mulig jeg er nesten der om jeg legger til barnebøker lest for toåringen for første gang, men ut i fra bokelskere ser det ut som jeg endte på 15. Det blir mest sporadisk lesing for mor sjøl, og jeg har ikke fått til å høre lydbok i særlig grad heller. 2018 blir nok det året jeg har forlagt flest bøker.

2. Tante Ulrikkes vei blei ikke fullført før inn i 2019, så da blir den beste boka jeg leste Tung Tids Tale av Olaug Nilssen. Den gjør vondt i magen, kanskje særlig om man har en toåring selv. Ellers koste jeg meg med Snøsøsteren, selv om jeg kanskje syns den var litt forutsigbar, og moret meg med Ingrid Winter i Winterkrigen.

3. Jeg har begynt å følge snaplioteket på snap, litt for å få inspirasjon igjen (mye fordi jeg krangler med logaritmene til instagram, egentlig burde jeg på SoMe-detox). Der er det veldig forskjellige om man har hårete mål med land, verdensdeler, kjønnsfordeling, eller hva det skal være, eller helt enkle som “lese det jeg jeg har lyst til” og “1,5 bøker i uka”. Det siste er fortsatt litt hardt for meg, men jeg tenker at 12 bøker, lest av meg for min egen del – det bør jeg få til!