Det var Murakami-festival på Litteraturhuset for et par uker siden. Hele helgen var det opplesninger, foredrag, filmvisninger og til og med konsert, alt tilknyttet at denne japanske mannen hadde tatt turen til Oslo for å snakke om litteratur, løping og livet. Og mandag kveld var det på tide å ta plass i et fullstappa Wergeland, der billettene ble revet vekk på et sekund, så de solgte 140 billetter mer enn det egentlig var plass til. Oppe i annen etasje og i underetasjen var det sitteplasser og storskjerm, men jeg sto inne i salen og venta på at Murakami himself skulle ta plass på scenen, med akkurat nok plass rundt meg til å løfte den japanske ølen Kirin til munnen og ta en og annen slurk før lyset ble dempet og Aslak Sira Myhre kom på scenen for å ønske oss velkommen til det største arrangementet på Litteraturhuset hittil.

fra litteraturhuset.no

Og så kom han, Haruki Murakami, gående opp på scenen og i salen var det en nervøs, men glad stemning. Vi lo av vitsene hans, vi smilte mens han snakka om skrivingen sin og vi gikk enda bittelitt nærmere scenen da han og Gisken Armand leste en novelle fra Blindepilen og den sovende kvinnen, Murakami på japansk og Armand på norsk. Jeg skal ikke snakke så mye mer om hva som skjedde, for det har f.eks. Johanna L fra bokhora.se gjort allerede, og det er verdt å ta en titt. Men jeg vil si tre ting jeg lærte, og her kommer de:

1. Om samtaler: Min nye ting å si når jeg trenger trøst hvis jeg føler meg dum i sosiale situasjoner – selv Murakami må snakke litt om været når han er nervøs.

2. Om skriving: Skriving er som å drømme, du vet aldri hvem som dukker opp og du kan bestemme selv når drømmen slutter. Og hvis du blir lei av å skrive, så kan du jo bare oversette litt. (Eller i vanlige menneskers tilfelle – lese litt, eller se en film.)

3. Om livet: Thomas J.R. Marthinsen var på et lignende arrangement i Danmark, og der var Murakamis råd å gå og legge seg tidlig. Jeg husker ingen særlige råd han kom med her i Oslo, men på det aller siste spørsmålet – «How does it all end?», så var svaret hans, etter mye tenking og enda litt mer prating: It doesn’t.

Heldigvis.