Mina vackra ögon
Nina Hemmingsson
Kartago

Alle er glade for tiden, og positive, for vi vil jo ikke være bitre og sure. Neida, vi smiler i vei, og lar oss begeistre av hver minste lille ting. ”Nå er det jammen meg et gløtt av sol ute, gud så deilig”, eller ”det er så koselig å være med på barnas fotballtrening”, eller ”helt greit med regn, det er så underbart å endelig få lest litt”.

Positiv holdning har mye bra seg, men når du er lei av å smile for å formidle hvor vellykket og veltilpasset du er, er det deilig å sette seg i skyggen og lese Nina Hemmingssons enruters misantropi. Hun har kommet med en ny bok, Mina vacka ögon, der vi igjen kan henge ut i hennes morsomme og slightly mørkere verden. I hennes univers sier folk det de tenker, selv om det de tenker kanskje er at de er alkoholiserte og har et ben som er kortere enn de andre. Kvinnene i Hemmingssons verden er litt ekle, og i alle fall ikke pyntelige. De er omgitt av tafatte menn, eller blonde kvinner som prøver å lage god stemning. Forgjeves selvsagt, for hennes kvinner er som barn og fulle menn, åpen om hva problemet egentlig er. De andre bruker floskler om liv og forhold, men kvinnene hennes spiller overhode ikke med. En typisk enrutereplikkveksling mellom ung blondine og gammel kvinne:

Blondine:  Men du, förbann inte mökret, tänd ett ljus istället!

Gammel dame:  Ja det kan ju bli lite svårt efter att jag stoppat upp det i din röv.

I tillegg til enrutene, har boka en del med striper, under tittelen Prinsessan & Gemålen, som er en satire over (det svenske) kongehuset. En egenrådig prinsesse som sliter med parforholdet han har med en vanlig mann. Hemmingsson formidler konflikten mellom å se på seg selv som opphøyet i kraft av å være kongelig, samtidig som det forventes at man skal opptre og tenke som en av folket. Iblandet parforholdproblematikk er Prinsessan & Gemålen et ok avbrekk, men enruterne er mer fornøyelige.


Flere tegninger uten tekst er også med som et avbrekk i boka. Noen av disse er virkelig kule, mens andre virker litt som om de er med for å ta opp plass, en slags oppsamling av vrakede tegninger. Som tegneserietegner har hun en distinkt stil, der figurene også formidler noe av opprøret mot kjønnsroller, og det å passe inn og gjøre som alle andre. Kvinnene som fungerer som hennes talerør har konsekvent hårete legger dersom de er barleggede, veldig beroligende i disse tider der alle vandrer rundt glatte og nyvoksede i landets parker. Tegningene er mørke, uten å være i en generisk stil (må altså ikke forveksles med emoungdommenes skriblinger), utrykket er gjennkjennelig som hennes eget.

I den forrige boka jeg leste av henne, Jag är din flickvän nu, var kjønnsperspektivet enda tydeligere, og med sitt sterkere fokus på interaksjon mellom unge kvinner og unge menn, appellerte den mer til meg, selv om Mine vakra ögon på ingen måter skuffer. Solid og fint innbundet med tjukt papir og i større dimensjon på sidene gir Hemmingsson det formatet hun fortjener.

Se også denne kortfilmen med intervju av henne, der vi blant annet får se hvordan hun tegner: