The Easter Parade

Richard Yates

Roman

Delacorte Press, 1976

Inspirert av Roses innlegg om (feil)oppfatningen at det er menn som regjerer i det litterære universet, tenkte jeg det kunne passe å hente fram gode gamle Yates. Du trodde kanskje jeg ville trekke fram en kvinne nå? Nei, for det er jo det jeg gjør omtrent hele resten av året. Jeg har, uten å tenke over det eller å velge det bevisst, lest flest kvinnelige forfattere opp gjennom tiden. Derfor er det mer motstrøms for meg å anbefale en mann. Ja, hvis man nå skal orke å forholde seg til alt dette kjønnshysteriet, da. Og når man hører om lærere som Roses, som påstår at kvinner «bare skriver om kvinnetemaer», ja så MÅ man jo bare forholde seg til det. Jeg fikk lyst til å vise at det også finnes menn som skriver om det gamle bestemødre sikkert oppfatter som «kvinnetematikk».

Da filmversjonen av Revolutionary Road kom, var jeg tro mot regelen min om at jeg ikke ser filmer basert på bøker uten å ha lest boka først. Siden filmen skulle gjenforene Kate og Leo (jeg var av dem som så Titanic tre ganger på kino og gråt som en kolikkunge hver gang), var det ikke tvil om at jeg skulle se denne. Da jeg leste Revolutionary Road hadde jeg oppdagelsen ”en mann kan formidle en kvinnelig karakter helt troverdig, jo!” Jeg tenkte at nå, nå skal jeg jammen lese mer av denne Yates! Som så mye annet, kokte den tanken bort i hjernekålen.
Men så, i fjor, leste jeg Yates’ The Easter Parade, en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg. Hadde jeg ikke visst at det var en man som skrev den, hadde jeg vel knapt trodd det.

Neither of the Grimes sisters would have a happy life, and looking back it always seemed that the trouble began with their parents’ divorce.

Allerede i denne fabelaktige åpningssetningen tas vi med rett inn, ikke i bare i bokens kjerne, men også i det jeg mener er et av Yates’ sterkeste trekk som forfatter; det brutalt presise og usentimentale språket. Følelsen denne åpningssetningen gir meg, fulgte meg hele veien gjennom romanen. Det er som det alltid er en forviklingens sky på himmelen, og denne skyen følger Grimes-søstrene hvor enn de går, den hindrer sola i å skinne fullt og helt ned på dem.

Vi er i New York rundt 1950, og møter altså søstrene Emily og Sarah Grimes. Boka følger dem begge i barndommen, gjennom ungdommen og helt til de går inn i livets siste etappe. Jeg opplever dem nesten som to motpoler; Emily den fri, selvstendige og liberale, Sarah den mer tradisjonelle, såkalt kone-materiale. I alle fall på utsiden.

Mens storesøster Sarah har nok med å eksistere og overleve i sitt usunne ekteskap, har Emily forhold etter forhold, alle preget av et ikke-håndgripelig ubehag og en uuttalt dysfunksjonalitet. Emily vil ikke være avhengig av en mann, men hun vil heller ikke være alene. Dette ser naturlig nok ut til å være en balanse det er umulig å oppnå. Selv om Yates skriver i tredjeperson, opplever jeg at jeg kommer tett på karakterene hans, de blir personer jeg føler med og engasjerer meg i.

She knew she was awake because she could see morning light in the pale floating shape of a closed Venetian blind, far away. It wasn’t a dream: she was lying naked in bed with a strange man, in a strange place, with no memory of the night before.

Det er ingen hurrahopp-fortelling dette, med mennesker som heller enn å snakke om det som er vanskelig, feier dem under det berømte teppet og heller bedøver følelsene ved hjelp av Kong Alkohol, de slurper sorgene i seg i endeløse drinker.

Emily took a sip and sat back to watch her mother get drunk. She knew it wouldn’t take long

Heller ikke forholdet søstrene imellom er preget av cupcakes-baking og fletting av hverandres hår. Å stå på utsiden og titte inn i denne verdenen hvor lyset liksom aldri ser ut til å være slått på, er frustrerende og fint på samme tid; jeg vil helst hoppe inn og hjelpe Sarah og Emily, men samtidig beskrives det så vakkert at jeg også vil lese videre.

Tittelen viser antagelig til denne årlige happeningen i New York, påskeparaden, hvor folk kler seg opp i sin fineste stas og sprader rundt. Det handler om å vise seg frem, fasaden er viktigere enn noe annet. Kanskje er dette en kommentar fra Yates til en situasjon som også i 2013 er reell, ja kanskje til selve livet; Midt i denne paraden går vi alle og prøver å vise oss fra vår beste side, mens ingen av oss egentlig vil være der. Selv om det er viktigere å ta tak i det som er vanskelig, snakke om det og komme seg videre, vet vi at det medfører ubehag. Det må da likevel være bedre enn å drukne i stillheten, forsvinne i paradens på utsiden jublende, men egentlig ulykkelige folkemengde?
Boka kan nok tolkes både hit og dit, men noen ”always look on the bright side”-moral finner jeg ikke.

Midt oppe i all elendigheten finnes også glimt av humor, noe som redder leseren fra å drukne i de stadige bølgene av mørk realisme.

She drank too much at the reception, too, and when the time came for her to dance with Geoffrey Wilson she batted her eyelids and sank dreamily into his arms as if it were he and not his son who looked like Laurence Oliver. He was visibly embarrassed and tried to loosen his hold on her back, but she clung to him like a slug.

Med min hang til også å kjenne til forfatterne bak bøkene jeg liker, har jeg prøvd å finne ut hvem Richard Yates egentlig var. Jeg håpet å finne en koselig gubbe med pipe og stort skjegg sittende foran en skrivemaskin, nynnende på en eller annen gammel folkevise. Aber nein. Vår gode Yates døde i 1992, og det er blitt meg fortalt at han mot slutten av livet ikke var spesielt lystig til sinns, for å si det forsiktig. Da han døde, trodde han selv at mye av skrivingen hans hadde vært overflødig, og hadde (hvis man skal tro det man leser) brukt like store deler av livet sitt på å røyke, drikke og skille seg fra kvinnfolk. Dermed er det vel noe som sier meg at Richard og jeg ikke hadde blitt bestiser sånn helt umiddelbart, men hey, we’ll never know. Han skrev i alle fall veldig fint, og det er tross alt det viktigste. Og basert på «slim to none»  forskning, trekker jeg med Yates og The Easter Parade konklusjonen at man som mannlig forfatter ikke trenger å gå i gardin-aktig bekledning eller på andre måter passe inn i kategorien «myk mann i kontakt med sine feminine sider» for å skrive gode bøker om såkalt kvinnetematikk.

Anbefalingen om å lese denne boka kom med den flatterende merkelappen ”dette er kanskje min yndlingsbok” fra et svært belest menneske (ja, jeg har med overlegg utelatt bokanbefalerens kjønn, omstendighetene tatt i betraktning), så forventningene mine var skyhøye. Og selv om vi alle vel synes det er umulig å velge én yndlingsbok, vil The Easter Parade alltid være blant de bøkene jeg bare må ha stående i bokhylla. Selv om den er skrevet av en mann.