Så altfor ofte glemmer man det utøvende potensialet som ligger i litteraturen. Bøker er noe man leser, poesi noe man fordyper seg i (og hvem har vel tid eller overskudd til å vri hjernen sin over poetiske metaforer?). Man tenker på litterære geeks som mennesker som liker å være alene, de sitter der med nesa i ei bok, briller på og en kopp te de ikke husker på før den har blitt kald. Og det er kanskje ikke så rart, all den tid det å lese er og blir noe man lettest gjør alene. Mens andre kulturelle aktiviteter er lett å forbinde med en sosial situasjon, som å høre på musikk, se en film eller gå på teater, er det å lese ei bok en akivitet som unektelig passer best når man er alene.

Det behøver imidlertid ikke være sånn. Poesi kan også være en hendelse, som all annen kunst.

The very word ‘poetry’ repels people. Why is that? Because of what schools have done to it. The slam gives it back to the people…. We need people to talk poetry to each other. That’s how we communicate our values, our hearts, the things that we’ve learned that make us who we are.

Sitatet ovenfor stammer fra amerikaneren Marc Smith, mannen som i 1984 startet en «åpen mikrofon»-kveld på en klubb i Chicago. Dette var den spede begynnelsen til et poesi-fenomen vi i dag kjenner som slam poetry. Det er en utøvende form for poesi, der poeter konkurrer foran en forhåndvalgt jury fra publikum. Ofte dreier diktene rundt sosiale, økonomiske og politiske fenomener, holdninger og hendelser (Smith selv kaller seg visstnok for sosialist), og er gjerne maktkritiske.
Poetry Slam Poster from 1996

Slam-poesi er imidlertid ikke bare et amerikansk fenomen, det har spredt seg over hele verden. I Norge holdes det NM i poesi-slam. På nettsida deres beskrives poesi-slam som «en konkurranse som befinner seg i krysningspunket mellom poesiopplesning, hip-hop-battle, teatersport og konsert.» Det performative er med andre ord en viktig del av slam-poesien.

I fjor oppdaga jeg for alvor Def Poetry Jam; en tv-serie produsert av HBO, den amerikanske kvalitetsbautaen innafor tv, med Russel Simmons i bresjen. Simmons er også en av to menn bak hip-hop-labelen Def Jam, og på Def Poetry Jam kunne man (og kan fremdeles, all den tid det ligger drøssevis av klipp på YouTube og sesongene helt sikkert er mulig å både laste ned og kjøpe) se kjente artistfjes som Alicia Keys, Kanye West og Jewel fremføre dikt, i tillegg til kjente og mindre kjente slam-poeter. Selv falt jeg veldig for Sarah Kays «Hands»:

(…) hands learn more than minds do, hands learn how to hold other hands, how to grip pencils
and mold poetry, how to tickle pianos and dribble a basketball, and grip the handles of a bicycle,
how to hold old people, and touch babies , i love hands like i love people, theyre the maps and compasses in which we navigate our way through life, some people read palms to tell your future, but i read hands to tell your past, each scar marks a story worth telling (…)

Men litteraturen er ikke bare skrift, og poesi gjør seg ikke alltid best mellom to permer. Det er noe eget ved opplesning og i enda større grad framføring av poesi, en ekstra dimensjon man ikke kan få i to dimensjoner. Ta dette som en anbefaling, det er vel verdt å sjekke ut flere Def Poetry Jam-klipp. Du kan for eksempel begynne med «Hands«, og fortsette med Ani DiFrancos «Coming Up».  Anbefales.