• Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å lese en bok med leopardmønstret omslag og gullbokstaver. Jeg svaier mellom å tolke omslaget som en ekstrem form for ironi og et ytterste uttrykk for autentisitet. Kanskje er det ikke så langt mellom disse som man skulle tro. Kanskje man til og med kunne komme trekkende med Derrida og si at bokomslaget dekonstruerer skillet mellom det distanserte (ironien) og det nære (autentisiteten), på samme måten som romanens innhold dekonstruerer skillet mellom det distanserte (de) og det nære (vi).

 

  • Alle Utledninger har lukka gardiner har blitt lovet og priset i en rekke medier. Anmeldelsene går ut på det samme, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Samtidig er det ikke bruk for enda en omtale etter samme lest.

 

  • Romanen er kanskje den ultimate bok å lese på flyet, dersom du ikke har problemer med leopardmønstrete bokomslag. Jeg leste denne i ”one sitting” fra Berlin til Oslo. Syntaksen stokket seg selv til før kabinpersonalet eller de skravlete damene i seteraden bak rakk å gripe inn. Å sitte slik i mellomrommet mellom et sted og et annet, å la ordene, setningene fylle dette tomrommet gjør lesningen til en spesielt intens opplevelse. De korte kapitlene og fengende titlene drev meg fram. Da flyet landet på Gardermoen innså jeg at jeg allerede hadde vært på Romsås i halvannen time.

 

  • Mamma jobbet et år på asylmottaket på Vestby. Jeg la merke til at når hun snakket med folk som holdt på å lære seg norsk begynte hun selv å snakke gebrokkent. Ikke som noen bevisst vennligsinnet gestus eller naiv hjelpevillighet, men som en naturlig tilpasning. På samme måte tilpasset jeg meg Maria Navarro Skarangers litterære språk fra første side.

 

  • Alle utlendinger har lukka gardiner er uforskammet morsom. Det skyldes først og fremst at hovedpersonen er en blanding av lynskarp og total usentimental på en fjortenårings vis. Hun treffer spikeren så det synger og jeg hikster i flysetet. Folk som snakker fra levra er noe av det morsomste jeg vet.

 

  • To ord som utpeker seg i beskrivelsene av romanen: ærlig og autentisk. Hva består denne ærligheten, denne autentisiteten i? Forfatterens bakgrunn? Utleveringer fra innsiden av et miljø? Hverdagslige hendelser? Kapitler med titler som ”Frode, han homolærern”, ”Morra di” og ”Alle utledninger må ut av Norge”? Kebabnorsken med låneord fra blant annet arabisk, spansk og urdu? Direktheten?

 

  • I innlegget til musikkuka skrev jeg om at jeg ofte blir nostalgisk når jeg tenker tilbake på andres barn- og ungdomstid. Min ungdomsskoletid var ikke som Marianas. Likevel kjenner jeg nostalgi overfor en oppvekst midt i drabantbyen, å være forelsket i Mu2, å handle skolebrød på joker´n og ha en storebror i fengsel.

 

  • Boken minner mye om Tigermilch av tyske Stephanie de Velasco, der (den mye drøyere) handlingen er lagt til Berlin-Wilmersdorf. Jeg liker Alle Utlendinger har lukka gardiner bedre, på grunn av språket og den hverdagslige handlingen.

 

  • Folk som er fire år yngre enn meg gir ut bøker i øst og vest. Har toget mitt gått uten at jeg merket det?

 

page_1_thumb_largeMaria Navarra Skaranger

Alle Utledninger har lukka gardiner

Roman

Forlaget Oktober, 2015