Flowers for Algernon
Daniel Keyes, 1966 (og 1959)
Harcourt, Brace & World

Norskundervisning generelt, som tragisk nok omslutter all litteraturundervisning på skolen, er ganske manglefull når det gjelder science fiction sjangeren. Dette kommer av at faget heter norsk, og naturlig nok derfor fokuserer på norske forfattere. Vi er ikke akkurat bortskjemt med gode norske sci-fi bøker, så man kan kanskje tilgi at dette ikke akkurat er et fokus. Amerikanerne har det lettere i så måte, de får lese ting som Fahrenheit 451 og The ones who walk away from Omelas i skoletida. Jeg misunte dem kraftig hver gang jeg måtte lese nok en Hamsunroman. Flowers for Algernon er en tredje klassiker på amerikanske pensumlister, og trolig en liten utfordring fro de fleste videregående elever.

Boken, først publisert som en novelle i 1959 og senere utvidet til romanlengde, er et forsøk på å takle to problemer: det etiske problemet med dyre-og menneskeforsøk, og det mer vitenskapelig om konseptet intelligens og hva det innebærer. Boken følger Charlie Gordon, 32, en mann med en mental funksjonshemning som gir han en lav ”IQ”, som boken kaller det.  Han fungerer greit i hverdagen, men forstår veldig lite av hvordan verden rundt ham fungerer. Likevel har han et godt forhold til de fleste han møter, han er alltid høflig og hjelpsom. Charlie blir tilbudt å være den første personen i en klinisk test av en medisinsk metode som øker intelligensen i mus. Musen Algernon har alt gjennomgått metoden og viser klare tegn til økte problemløsningsevner relativt til kontrollgruppen. Charlie forstår ikke helt hva som foregår, men han vil gjerne bli ”smart” som alle andre, så han går villig med på forsøket.

Forsøket fungerer, og Charlies kognitive evner og relativ intelligens øker fra uke til uke ettersom behandlingen fortsetter. I begynnelsen er dette er fantastisk opplevelse. Det er som et slør blir løftet fra øyene hans, og han kan endelig forstå verden og menneskene i den. Universitetet putter ham i på skolen, han får en ny jobb og en kjæreste, Miss Kinnian, hans tidligere lærer. Dessverre stanser ikke utviklingen der.

Charlie går fra sin tidligere enkle eksistens til genistatus i løpet av relativ kort tid, og overgangen er mildt sagt problematisk for ham. Han skjønner raskt at hans gamle ”venner” lo av ham, ikke med ham da han var ”dum”, han ser gjennom de høflige frasene og ser at de fleste han møter patetiske og selvopptatte personer. Tidligere trodde han det beste om alle, men han blir mer og mer kynisk ettersom tiden går og eksperimentet skrider frem. Snart begynner han også å dra fra professorene på universitetet, og han finner ut at de fleste ”smarte” mennesker ikke er spesielt eksepsjonelle. Han beveger seg så langt ut på den andre siden av sin tidligere personlighet at han begynner å miste evnen til å relatere til resten av verden; kjæreste, jobb og studier virker meningsløst. Og det er da han finner ut at effekten av forsøket kanskje ikke er så permanent som man først trodde…

“Any one who has common sense will remember that the bewilderments of the eye are of two kinds, and arise from two causes, either from coming out of the light or from going into the light, which is true of the mind’s eye, quite as much as of the bodily eye.”

Boken er skrevet utelukkende fra Charlies synspunkt, som en dagbok i første person. Dette er en stil jeg ikke er veldig glad i, og i tillegg er den nærmest uleselig når Charlie er på sitt minst intelligente, og har store staveproblemer. Detter er nesten 1/3 av boken, og det er ikke akkurat en fryd å lese. Boken er også kraftig utdatert på det rent vitenskaplige området, ideene om intelligens og genetikk er blant annet ganske merkelige. Heldigvis er selve fortellingen om Charlies vekst og fall fortsatt relevant i dag, og særlig er parallellen mellom Charlie og Algernon et godt virkemiddel. Algernon har en parallell utvikling til Charlie, og en mus som faktisk kan forstå og reflektere sine omgivelser og livssituasjon er både absurd og forferdelig. Her går boken inn på emner som depresjon og suicidale tendenser på en gripende måte. Det er derfor litt vanskelig for meg å si om jeg virkelig liker boken, eller bare temaet den tar opp. Kanskje litt av begge deler?

Flowers for Algernon er på mange måter en deprimerende bok, og en som gir seg bra til tolkning. Trolig er dette grunnen til at lærere i USA er så fan av den. Er boken anti-intellektuell, pro-intellektuell, et forskningsetisk argument, fatalistisk, reaksjonær eller kanskje en moralsk fabel? I alle fall har den blitt forsøkt forbudt i en rekke amerikanske biblioteker av ”moralske grunner”. Det høres ut som den beste anbefalingen boken kan få.

David Keyes har ikke egentlig skrevet mye annet verdt å nevne. Flowers of Algernon vant både Hugo (for beste novelle) og Nebula (for beste roman), og ble filmatisert in 1968 under tittelen Charly.