Ludvig Holberg var en tyv. Det er hans komedie Jeppe paa bjerget som har vist seg å være et plagiat, stjålet fra et mauskript fra Augsburgh i Tyskland. Både handlingen i stykket og den komiske karakteren Jeppe er hentet fra romanen av en ukjent forfatter som ble utgitt i 1604. Holberg selv la ikke skjul på hva han hadde lånt da han første gang ga ut Jeppe paa bjerget. I dag er det imidlertid få som kjenner til historien, og det er Holberg som får æren for det geniale plottet.
Opphavsrett er vanskelig når det kommer til kunst. Hvor unik er tankene mine, egentlig? Har jeg enerett på mine kreative krumspring? Også forfatteren av Harry Potter-bøkene, J.K. Rowling, er blitt anklaget for plagiat. Det er imidleritd ikke fantasylitteraturens far, Tolkien, som er den fornærmede, men en forfatter som aldri helt nådde opp. Rowling ser ut til å vinne rettstvisten.
Nå det kommer til saken rundt Fløgstad, er tingene selvsagt litt annerledes. Han har med viten og vilje brukt et vitenskapelig arbeid som grunnlag for plottet i sin nyeste bok, Grense Jakobselv, uten å nevne opphavsmannen, Tore Pryser, med et ord. Tyveriet går ut på at Fløgstad, som skriver om nazismens utbredelse, har lånt både ideer og karakterer fra Prysers eget arbeide, og historieprofessoren mener Fløgstads bok beveger seg i grenseland mot historieskrivning.
Når du stjeler fra én forfatter er det plagiat, hvis du stjeler fra mange, er det research.
Wilson Minzer (1876-1933)
Er en skjønnlitterær bok et åndsverk som bør ilegges samme begrensninger som sakprosa? Debatten raser i flere av Norges største aviser. Kildelister er et must i vitenskaplige fremstillinger, men kan man kreve noe slikt av en roman? Det er jo tross alt forskjell på kunst og vitenskap, og kunsten må få leve sitt eget liv, vil mange hevde.
Men hadde en kildeliste kostet Fløgstad så mye? Alle vet jo at han er forfatter, ikke forsker, og i mine øyne er det kun positivt at man benytter seg av det forskningsmaterialet som finnes. Vi har nok av romaner med tomt tankespinn uten hold som det er.
Jeg gleder meg til å lese boken, men hadde satt pris på om Fløgstad oppgav kilder. Det er tross alt ingen skam, men viser at han er en kunnskapsrik og oppdatert mann vet å benytte seg av det han leser. Det er tross alt ved å lese at man lærer.
Kilder: dagsavisen.no, nrk.no, abakus, wikipeidia.no
Jeg har problemer med å forstå Fløgstads motivasjon til å la være å nevne en kilde. Den eneste grunnen til å ikke gjøre det tenker jeg er hvis man vet at man har lånt så mye at det er for mye, eller hvis man ikke vil at folk skal forstå at det ikke er ens egne ideer. Ingen av disse motivasjonene er spesielt gode, og når vi vet at slike ting har blitt en sak før, jf Alnæs saken, bør man jo tro at folk tenker seg om.
Det er ingen gode grunner til å ikke oppgi en bibliografi i alle fall.
Nei, jeg er enig. Jeg vet ikke om han mener at det tar bort noe av fiksjonen eller det kunsteriske rundt boken, men så omhandler jo den også et historisk tema.
Spørsmål som jeg kom på nå: Hva med alle de andre historiske romanene som er utgitt? Det er jo ikke få. De må ha en enorm kildeliste på samvittigheten. Burde de ha publisert den?
De har jo ofte kildelister. Selv Trekkoppfuglen som bare har litt historiske greier i seg hadde bibliografi bakerst. Det er jo relativt vanlig.
Hm. Har jeg aldri sett, men så har jeg helst lest litt lurvete historiske romaner som ikke alltid har vært så nøye på om det de skriver er helt riktig. Kjærlighetshistorier og sånn.
Men dersom dette er normen, skjønner jeg ikke helt at Fløgstad i det hele tatt har noe å komme med i denne saken. Selv om Pryser har fått en god oppreisning i alt medieoppstyret rundt boken. Nå har i alle fall alle hørt om ham.
Hm, når var det vel ikke slik at Fløgstad kun hadde brukt Pryser. Som romanforfatter syns jeg ikke man har plikt til å oppgi alle sine kilder, det er mer en hyggelig, raus gest for leseren og forskerne. Slik at man kan lese mer om emnet om man skulle være interessert.
Det var vel Pryser som var hovedkilden. Jeg er enig i at en skjønnlitterær forfatter ikke trenger å oppgi alle leksika og allmenne bøker som er brukt.
Når det kommer til idéhistorie, er det imidlertid de samme tankene som blir presentert, bare i en ny innpakning. Da synes jeg det er god folkeskikk å oppgi hvor man har hentet ideene sine fra.