Kult men kort fra Loe

Vareopptelling
Erlend Loe
Roman
Cappelen Damm, 2013

Da Nina kommer ut på gaten, kjenner hun hvor trøtt hun er. Den ene slitsomme episoden har avløst den andre helt siden hun våknet. Vanligvis er dagene like og begivenhetsløse. Hun er ikke trent for dette. Vold og hevn er muligheter hun sjelden benytter seg av. Det samme gjelder omgang med unge menn. Den billige vinen har dessuten gjort henne susete.

Vi møter lyrikeren Nina Faber og følger henne gjennom et døgn, på dagen hvor diktsamlingen hun har jobbet lenge med, slippes. Tittelen spiller på hendelsen som er starten på galskapen (selv om det aner meg at Nina Fabers liv har vært preget av litt galskap også før vi som lesere kommer inn i hennes verden), en vareopptelling gjør at Ninas opplesning på Akademika Bokhandelen på Blinderen blir avlyst. Det er mange år siden Ninas forrige utgivelse, og for å oppsummere det hele litt kort så blir hennes møte mellom hennes egen (noe utdaterte?) lyrikk og den brutalt ærlige verden anno 2013 for mye for henne. Anmeldelsene er ikke videre gode, og studenten Roger Kulpes drepende ord i Universitas opprører Nina spesielt. Alt er ikke som da hun (i følge henne selv) var en stor og anerkjent lyriker på 1970-tallet. Ikke for det, også da, som nå, var hun forut for sin tid, og fikk vel ikke egentlig den hyllesten hun fortjente (igjen i følge henne selv).

Redaktøren hennes Cato har forbarmet seg over et nytt stjerneskudd, den ullue-kledde ungjenta med det helt ordinære navnet Wollypop, hvis diktsamling Nina karakteriserer som rent søppel. Her ligger sjalusien som et tykt, kvelende teppe, og hvis man antar at sjalusi er en av Nina Fabers sterkeste drivkrefter, finner man en forklaring på den heller umodne og uansvarlige oppførselen hennes. For her er det mye ukonvensjonelt. Stakkars (ja, man synes litt synd på henne, tross den udiskutable ufordrageligheten; du vet, Freud og barndommen og livet og alt det der), Nina er en dame preget av de mer strevsomme opplevelsene livet har bydd på. Så kan man jo spørre seg om det er Nina selv eller dette litt upresise «livet» som er skyld i tingenes tilstand.

Mens hun venter på telefon, går Nina ut med soyamelk til pinnsvinet. Før ga hun alltid kumelk til pinnsvin, men det har hun forstått at de ikke skal ha. De små, søte krekene er laktoseintolerante. Nina strevde med en viss kognitiv dissonans en god stund etter at hun oppdaget det. Her har hun i årevis trodd at hun hjalp de små dyrene, mens hun i virkeligheten kanskje har tatt livet av dem, eller i det minste gjort dem syke og nedstemte.

Man kan si mye om Erlend Loes romaner, men realisme er vel sjelden blant paraplybetegnelsene. Det er derfor fristende å si at Vareopptelling er veldig «Loesk», i den grad et så lite velklingende uttrykk kan brukes til noe som helst. Likte du Doppler og Volvo Lastvagnar, tør jeg påstå sjansen er stor for at Vareopptelling faller i smak.

Da Nina fikk sønnen Ludvik, nektet hun å bli kalt mor, og insisterte på at han skulle omtale henne ved fornavn. Da hun møter ham tilfeldig i byen, får vi et innblikk i hvor hjertelig forholdet dem imellom er:

– Sånn har du alltid vært. Du skiftet hobbyer hele tiden. Først maste du om undulat, og så om gitar og så om noe tredje. Og jeg skaffet deg alt sammen, men da du fikk det var du allerede ferdig med det, og så liker du gutter i tyve år, og så gjør du det plutselig ikke lenger. Tenker du ikke på at folk rundt deg kanskje trenger stabilitet?
– Det er mitt liv, Nina.
– Javisst er det det, men det vitner jo ikke akkurat om ryggrad. Skal jeg bli nødt til å ta runden til alle vi kjenner og si at du ikke er homo likevel? Hvem skal ringe mormor, i så fall? Jeg gjør det ikke.

Det blir vanskelig å skrive for mye om denne boka uten å avsløre poeng jeg selv ikke ville visst om før jeg leste den. Boka er på skarve 129 sider, og selv om det føles som et billig argument å bruke for å kritisere Loe her, blir dette Vareopptellings største svakhet. Loe presenterer en karakter så riv ruskende snål og underholdende at jeg synes han slipper henne alt for tidlig, altså er denne bokas største svakhet samtidig også dens sterke side; som leser vil jeg følge Nina Faber videre.

Nina ringer på hos Kulpe og en ung kvinne svarer i dørtelefonen. Nina spør om Roger er inne. Det er han ikke, sier stemmen. Nina sier det er det hun håpet, og spør så om hun likevel kan få komme inn ettersom hun er Rogers mormor og har reist langt og gjerne vil overraske barnebarnet sitt med en kake. Dørlåsen summer, og Nina dunker triumferende døren opp.

Når man skriver så underholdende som Erlend Loe gjør, og i tillegg gir bokas hovedrolle til en bitter, alkoholisert lystløgner, kan man bare ikke gi seg på side 129, man kan ikke det. Og ikke nok med Nina Faber, det er også en håndfull andre karakterer med, som heller ikke faller inn i den forutsigbare A4-kategorien. Den blinde gressklipperen i kolonihagen og den alkoholiserte, golfball-samlende psykologen Lars (som nå og da ligger med pasientene sine), for eksempel, også de vil jeg høre mer om. Hele boka føles litt lettvint, som et prosjekt «på si» som forfatteren raser gjennom mens han jobber med det egentlige livsverket sitt. Flere tråder legges fram og henges opp i løpet av boka, men de nøstes aldri opp, de blir hengende og slenge, uferdige i løse lufta, så når boka slutter har jeg mest lyst til å ringe medtrønder Loe og spørre «hva skjedde egentlig med XXX?» Hvis noen fortalte meg at Loe plutselig måtte levere manus tre måneder før den opprinnelige fristen, og at han derfor i hui og hast så seg nødt til å smelle sammen en avslutning på boka for å rekke å levere, ville jeg sagt «ååååkei, nå forstår jeg!»

Men altså: liker du Erlend Loe og vil ha en lettlest og underholdende roman, bør du lese denne boka. Liker du ikke Erlend Loe og vil ha en underholdende roman, kan du med fordel se deg om etter noe annet å legge på nattbordet.