Kokoro er skrevet av den japanske forfatteren Natsume Sōseki og utgitt i 1914 som en serie i avisen Asahi Shimbun. Boken handler om et vennskap mellom hovedpersonen og en eldre mann, Sensei (lærer). Etter hvert får vi også innblikk i den eldre mannens livshistorie. Boken tar for seg møtet mellom tradisjonell japansk kultur og et moderne samfunn hvor isolasjon og konflikt mellom individet og familien er temaer som gjentar seg. Vi får også følelsen av at det er en utvikling i hvordan menn ser på kvinner. Hovedpersonen reflekterer rundt det å kommunisere med kvinner og blir overrasket over hvor enkelt det er å snakke med Senseis kone. Som om kvinner skulle vært mennesker på lik linje med menn! Det er kanskje historisk interessant, men personlig så ga ikke slike refleksjoner meg så mye. Jeg lærte ikke akkurat noe nytt om verden.

Jeg vet ikke om jeg ville dratt det så langt som å si at man kan si mye om kvinnesynet ved å se nærmere på Senseis ekteskap, det ville føles mer som en konspirasjonsteori enn en litterær analyse. Men i boken kommer vi tidvis ganske tett innpå de to og det er interessant å se hvordan han forholder seg til sin kone og hvilke konsekvenser dette har. Selvom Sensei behandler kona si bra, dvs. forsøker å gjøre henne lykkelig og det virker som de har det gøy sammen, så er det en distanse mellom dem som tydelig viser at de ikke er likeverdige partnere. Sensei vil heller skjule ting fra kona si enn at hun skal bli lei seg eller skuffet over ting han har gjort i fortiden. Han respekterer henne ikke nok til å være ærlig med henne. Han er mer opptatt av å verne henne fra virkeligheten. Uærlighet i ekteskapet er noe kona føler og hun vet innerst inne at det er noe som skurrer, dette gjør henne ulykkelig og forvirret. Det er veldig frustrerende at Sensei ikke heller går for en strategi basert på ærlighet og tilgivelse. Må man jobbe mye med å opprettholde en fasade ovenfor sine nærmeste, tror jeg ikke man er så nærme sine nærmeste og heller ikke at man er så «lykkelig». Men det er kanskje nettopp dette som er poenget.

Jeg syntes den siste delen av boken var best, her får vi endelig vite Senseis historie. Hovedpersonen er fortsatt ung og så vidt vi vet ganske uskyldig. Han er på det punket Sensei selv var på før alt begynte å gå galt og sammenligningen mellom de to blir tydeligere jo lengre ut i boken man kommer. Dette gjør at poengene i historien kommer tydeligere frem mot slutten, og jeg synes trådene samles på en god måte. Sōseki setter for eksempel på spissen hvor uforståelig det kan være når andre mennesker gjør noe ondt eller galt mot oss, men hvor forståelig det er for oss å gjøre noe galt, fordi vi kjenner motivasjonen og grunnene. I hvert fall i øyeblikket. Selvom man vet at en ting er galt og kan skade andre, så gjør vi det for det. Boken handler også om skam og anger. Den kommer ikke med noen god løsning på problemet, men jeg syntes boken utfordret leseren til å reflektere over sider ved en slags hverdagslig egoisme.

Noe annet jeg vil trekke frem med boken er gjenfortellingen av vennskapet mellom Sensei og K, én Sensei kjente da han gikk på universitetet. De blir beskrevet som veldig forskjellige, og den manglende evnen de begge har til å leve seg inn i hverandres virkelighet er til tider tragisk. K vil leve et religiøst liv, helst så ekstremt som mulig kan det virke som. Jeg har mer inntrykk av at han tiltrekkes av disiplin enn av kjærlighet eller en søken etter sannhet. Han tror han vil leve et asketisk liv i sølibat, men så blir han forelsket… Jeg vil ikke avsløre for mye, men den konflikten mellom hva man rasjonelt har bestemt seg for og hva man «instinktivt» tiltrekkes av, synes jeg var veldig interessant og et tema som går igjen flere steder i boken. Dette knyttes også opp mot situasjonene jeg hintet til i forrige avsnitt. Hva som gjør at vi velger å handle og hvordan vi rettferdiggjør det ovenfor oss selv. Eller om vi følger impulser uten å ta et aktivt valg fordi det er lettere, og hvilke konsekvenser det får for våre liv.

762476Kokoro var en fin leseopplevelse. Ikke ekstraordinær, men jeg følte den traff nok blinkskudd til at den var verdt de få timene jeg brukte på å lese den. Jeg vet ikke om jeg hadde likt den bedre eller dårligere om jeg hadde hatt mer kunnskap om den kulturelle settingen. Jeg kan lite om samfunn, historie, filosofi og religiøs praksis når det kommer til Japan, så jeg er nysgjerrig på om boken kunne gitt meg mer hadde jeg forstått mer om konteksten den ble skrevet i. Det spørs hvordan man vil forstå en bok og hva man liker å fokusere på når man leser. Jeg liker egentlig best å kunne sette et verk inn i en kontekst. Men mitt inntrykk er at Sōseki tar for seg såpass allmennmenneskelige temaer at man uansett kan få mye ut av boken.