Ryktet i media sier at Karl Ove Knausgård er the man to be i disse tider. Akkurat ute med sin tredje bok i sitt selvbiografiske verk, Min kamp, dominerer han innboksen med pressemeldinger fra forlaget. Han har rukket å vinne Brageprisen for første bind Min kamp 1, og er i tillegg nominert til Nordisk råds litteraturpris for samme bok. Og hold dere fast: Både svenskene og danskene elsker ham. Det meldes også om en avtale om oversettelse til tysk (jo da, de skal endre tittelen). Folk går mann av huse for å skaffe seg signaturen hans i en av bøkene. Alt går Knausgårds vei.
Forlagssjef i Oktober Geir Berdahl er forståelig nok i hundre for tiden, og minst like oppglødd som Knausgård selv.
– Da jeg leste manuset til første bind av Min kamp, tenkte jeg: Dette er fantastisk! Det er en frigjørende bok som viser at alt er mulig i litteraturen, sier Berdahl til Dagsavisen.
Knausgård røper til samme avis at mottakelsen av de første bøkene vil komme med i siste bind. Forfatter Tore Rem sier til Klassekampen at dette er spennende fordi verket kan være i dialog med sin egen mottakelse. Det er nesten svimlende så interessant folk synes dette er. Jeg klarer ikke helt å ta av.
Mitt umiddelbare inntrykk i september var at dette aldri kom til å gå bra. Kanskje var det tittelen, eller bare oppfatningen av Knausgård som ekstremt selvopptatt, men jeg sverget på aldri å ha noe med dette prosjektet å gjøre. Jeg fryktet en serie ordrike, svulmede bøker om hvor ensomt livet er som forfatter.
Etter uttallige anmeldelser, utdrag på radio og smuglesning i bokhandler, er det nesten som om jeg har lest bøkene allerede. Jeg blir imidlertid aldri veldig fristet til å plukke dem opp selv, men jeg begynner å lure på om jeg tar feil. Det virker ikke lenger bare som en hype. Min kamp vil stå fast som et stort verk i norsk litteratur, skal vi tro litteraturkritikerne, forfatterne og forlagsfolkene, som denne høsten har løftet Knausgård frem foran storheter som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad. Hvorfor blir jeg da ikke overbevist?
Jeg gjenkjenner din nølen, – men våger meg likevel på å besvare ditt spørsmål slik:
«Kanskje du ikke blir overbevist før du har lest boken».
Selv vakler jeg fortsatt, vet ikke om jeg orker å sette igang med et slikt leseprosjekt.
Det er så mye jeg gjerne skulle ha lest.
Det er mulig at det er meg som er vulgær og fjollete, men sammenligningen med Dag Solstad og Kjartan Fløgstad gjør ikke mannen mer interessant for min del. Bøker av menn som synes at de selv er fryktelig viktige er liksom ikke det jeg lengter mest etter å fordype meg i.
Men hvorfor er dere så oppsatt på at Knausgård er selvopptatt? Fordi han skriver om seg selv? Dette er vel ikke først og fremst dagbøker eller memoarer, men litteratur som strekker seg lengre mot virkeligheten og det personlige enn vanlig. Det at han velger å bruke ekte navn er selvfølgelig et grep det er mulig og interessant å diskutere det nødvendige og moralske i, men jeg ser likevel ikke hvorfor noe skal tilsi at han er selvopptatt. Solstad har forsåvidt også utgitt bøker som har valket på linjen mellom litteratur og «virkelighet».
Å spørre seg hvorvidt man skal bry seg med å lese seks bind om en mann man ikke kjenner faller på sin egen urimelighet. Dette er LITTERATUR. Som Prousts På Sporet Av Den Tapte Tid er litteratur. Som Beatles av Saabye er litteratur. Som Syreprøven av Wolfe. Alle disse bøkene bunner i noe personlig. Å avvise Min Kamp fordi det nærmer seg det personlige mer enn disse bøkene er ikke bare dumt, men også ignorant.
Det var vel i slutten av september eller begynnelsen av oktober at jeg var sulten på en ny bok i Tanum og falt over første bind av «Min Kamp». Jeg leste den – likte det svært godt. Leste deretter hans tidligere to bøker. Leste deretter Min Kamp – andre bok. For meg var den mye bedre enn 1’eren. Nå er jeg nettopp ferdig med 3’eren og blitt veldig lei av hans hukommelsesprosjekt. Han sier også selv at han skriver for å huske. Men samtidig er det en roman, samtidig er det overdrivelser med i bildet, og hva vet jeg.
Ikke stol på hypen, men lån 1’eren fra en venn kanskje. Jeg liker serien godt, selvom jeg er skuffet over ‘filleren’ som jeg føler at 3’eren er.
Ellers ville jeg ønske at vi i Norge klarte å snakke om mer enn et par bøker samtidig.
Det er kanskje ikke så rart at folk reagerer når man velger å skrive om seg selv. Det er klart man spør seg hva denne mannen har å komme med som er verdt seks hele bøker utgitt på rekordtid. Det betyr ikke nødvendigvis at man har rett i sin antakelse.
Om det er Litteratur, gjenstår jo å se. Det er ikke alt som utgis og får god omtale som er bra. Det kan godt være personlig, det er jo en del av den nyere litteraturtrenden. Spørsmålet er kanskje heller hvorfor han har valgt denne tilnærmingen?
Jeg er i grunnen meget spent på mottakelsen av de siste bøkene. Evner han å fortsette den gode trenden? Og blir dette er slikt verk som tar opp i seg diskusjonen rundt og tar det til et metaplan? Samtidig – har ikke alle forfattere denne muligheten til å referere til samtiden? Hvorfor trekkes det frem som spesielt akkurat nå?
Det blir nok biblioteket på meg, kjenner jeg.
Til AK: Når jeg skriver at det er litteratur mener jeg ikke at det er Litteratur med stor L, som du skriver og som jeg må anta du mener som noe allment akseptert vellykket, godt, varig. Nei, jeg mener litteratur som den skrevne fiksjonen, det episke, motsatsen til det begrensede og navlebeskuende synet som dagbøker og memoarer gjerne har. (Å si at det er en roman er kanskje bedre enn å si litteratur) Min Kamp er et verk som får en stor del av sin styrke fra å gå så tett inn på det personlig samtidig som det finner en generell gjenklang, noe fundamentalt felles og menneskelig . I det minste virker det slik på tilbakemeldinger både fra anmeldere og folk flest.
Du skriver også at «Spørsmålet er kanskje heller hvorfor han har valgt denne tilnærmingen?» Jeg vil gjene se bort i fra det spørsmålet enn så lenge, og om du har en oppfatning av Knausgård som ekstremt selvopptatt så kunne det kanskje vært lurt å fokusere på selve verket og ikke mannen bak og hans hensikter? Først og fremst, selvsagt; det er jo alltid spennende å problematisere og analysere de bakenforliggende motivene.
Jeg er også spent på mottagelsen av de siste bøkene! Han sa på litteraturhuset i går at hver bok er uttrykk for en annen stemme, eller en annen stil om du vil, et grep som ikke bare stadfester – i det minste knausgårds ambisjon om – det litterære i Min Kamp (igjen, BOKEN og ikke DAGDOKEN, om du skjønner) men som også er farefullt i forhold til anmelderene. Spennende!
Jeg slenger meg på: Jeg er overbevist om at dette er bra, jeg stoler på hypen. Men jeg har ikke lest (skal gjøre det i jula og komme tilbake til det i en bokmerkerpost nær deg.
MEN: Hva er det med folk og Beatles!?! Dette er da virkelig ikke litteratur med stor L. Mener du virkelig at Beatles er på nivå med Prousts På Sporet Av Den Tapte Tid. Merker jeg er kritisk.
Tihi. Jeg skjønner at jeg er vanskelig å forstå. Som jeg sa over, så mener jeg ikke litteratur med stor L. Jeg mener litteratur i en annen betydning. Fortellinger skrevet som fiksjon, men med grobunn i noe virkelig, om du skjønner. Jeg bruker ikke litteratur som en hedersbetegnelse, men som et begrep som skiller feks romaner fra dagbøker. Romaner er litteratur. Dagbøker er dagbøker.
Man bruker gjerne noe av seg selv når man skriver. Jeg nevnte Beatles fordi det er et verk alle kan relatere til, det er tett knyttet opp til Saabyes egen oppvekst og det har en del hendelser som skal ha skjedd i virkeligheten. Typ dansen med skjelettet; selv om det sies at det var Ola Bauer, barndomsvenn og forfatter – les bøkene hans! – som gjorde akkurat det. Det er likevel ikke å komme bort fra at Beatles er et verk som trekker veksler på Saabyes eget liv, og som dermed har paralleller både til På Sporet… og Min Kamp.
Om Knausgård er selvopptatt bryr meg midt i ryggen.
Jeg synes derimot det er ganske kjedelig og lite interessant å lese om virkeligheten fremstilt direkte, på den måten slik «dagboklitteratur» gjør. Det vitner om en mangel på fantasi, og det stimulere sjelden til nye tanker.
Virkeligheten beskrevet på denne måten ser jeg rundt meg hver dag. Om du vil si meg noe om mennesket, min samtid eller ditt liv, så vis meg det på en annen måte enn den jeg kan oppleve og lese daglig.
Selvsagt kan man være selvopptatt OG en god forfatter. Eller man kan være en altruistisk fiasko. Poenget er vel at sannsynligheten for å det kun er et skryteverk om ham selv, øker proporsjonalt med selvtilliten.
Nå skal det sies at han gir inntrykk av å være en sky og tilbakeholden person, så da er kanskje boken verdt å lese?
Vanligvis bryr jeg meg ikke så mye om forfatteren, men han blir jo interessant i denne sammenheng siden han faktisk har valgt å bruke sitt eget liv som lerret for boken.
Hadde jeg ikke lest Knausgårds to tidligere bøker og allerede da hatt så store forventninger til han, hadde jeg sikkert også blitt provosert. Det er fryktelig selvopptatt (er egentlig ikke all prosa det?)og selv jeg, som setter Knausgård fryktelig høyt, tar meg selv i å bli irritert iblant og får i løpet av bøkene lyst til å be han take a chill pill. Men jeg lar meg allikevel provosere av denne kritikken, og synes å merke at det har blitt veldig kult å kritisere Knausgårds prosjekt og gjøre narr av det. Det er den virkelige hypen, spør du meg.
Men dog, hadde aldri lest seks tykke bøker om og av noen andre enn Knausgård. Hadde forresten heller aldri betalt 1800 kr totalt, det tar hardt på for en student. Ja, der har man det som virkelig er kritikkverdig; 1800 kr for ett verk!
Huff.