9788203248719_Hagerup_highresDet gyldne tårnet
av Klaus Hagerup
Aschehoug 2009
161 s.

I barneboken Det gyldne tårnet beveger Klaus Hagerup seg ut av sitt vante tematiske felt og inn på en tematikk som jeg ikke er særlig begeistret for i utgangspunktet – bøker for barn om ulykker, sorg og prosessen i ettertid. Som stor fan var jeg derfor svært nervøs da jeg åpnet boken. Men så er han jo Klaus Hagerup. Han får det til, og jeg kan puste lettet ut.

Det gyldne tårnet handler om Marianne og broren Henrik, som er bestevenner. Så en dag blir de utsatt for en akeulykke, og Henrik mister stemmen. Marianne, som hele sitt liv har sett opp til brorens mot og styrke, blir mer og mer alvorlig, og hun konsentrerer seg om skole- og husarbeid fremfor lek og fritid. Dette er en typisk likevektssituasjon som trenger noe som kan sette den ut av balanse. Dette noe viser seg å bli Vemund, en gutt på Mariannes egen alder.

Vemund vandrer en dag inn i bruktbutikken til foreldrene til Marianne og Henrik, som er på konkursens rand. Vemund er spesiell. Han kan imitere stemmer, og ved hjelp av Marianne, begynner han å imitere stemmer for kundene, og slik redder han butikken fra konkurs. Vemund får også en helt spesiell kontakt med Henrik, og Marianne begynner å forstå at det ikke bare er gjennom ord man kan kommunisere med folk. Stemmer er kun lyd og kan derfor etterlinkes – kommunikasjon er noe annet.

Bøker om barn i krise har aldri fenget meg noe særlig. Jeg tenker med skrekk tilbake på Sover mor ennå? (1987) som en traumatisk opplevelse. Jeg tror det er varmen og humoren som gjør at Klaus Hagerup løfter temaet til noe nytt og spennende, og boken utvikler seg med god spenningskurve og artige episoder. Den blir ikke trist, men gladere for hver side som går. Ja, til tider klarte jeg ikke å legge boken fra meg.

I Det gyldne tårnet er det barna som er smarte, mens de voksne ikke forstår. De prøver å glatte over alt, og vil ikke se problemene. Dette er ikke et uvanlig grep i barnelitteraturen, sannsynligvis fordi det funker som bare det. Og fordi det ofte er slik virkeligheten er. Likevel er det noe voksent over disse barna. De forstår at man kan ha det bra selv om ting ikke er normalt og slik som det var før. Marianne lærer seg å akseptere broren slik han er, fremfor å ønske å forandre ham. Det er virkelig befriende hvordan Marianne forstår at det er hun som må nærme seg broren på hans premisser og ikke omvendt.

Det gyldne tårnet er en liten bok i Klaus Hagerups forfatterskap, og det er neppe den han kommer til å bli husket for. Men den har virkelig noe for seg i sin beskrivelse av kommunikasjon mellom bror og søster. Jeg tror voksne så vel som barn vil kose seg med denne lille perlen, som faktisk evner å fortelle historien klart og tydelig uten å overkommunisere. Leseren må selv i flere sammenhenger tolke og sette sammen biter, noe jeg synes er svært undervurdert som virkemiddel i barnebøker. Jeg vil tippe målgruppen kan være 9-13 år, men les den gjerne selv om du er eldre. Denne boken har noe å gi de aller fleste.